View Single Post
Anonym bruker
""
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hello
Jeg lever, eller er dette bare en drøm? Hvem vet?

Jeg er fremdeles innlagt på langtidsbehandling, har det så så så så bra! Helt ærlig så kan jeg ikke huske sist jeg hadde det så bra. Alle er fremdeles herlige å ha med å gjøre. Ansatte, innsatte, gjester og alt det. De er også svært fleksible her.

Da jeg var på avrusning, så trengte jeg virkelig permisjon for å kunne hente sakene mine hos en kompis. Jeg hadde en tidsfrist, og det var svært vanskelig å overholde den, i og med at de på avrusningen absolutt ikke var fleksible. Jeg hadde ikke tenkt å ruse meg, jeg foreslo at de ble med meg til leiligheten hans, samt. at de tok urinprøve og alkotest da jeg kom tilbake, selv om jeg hadde med personale.

NEI ble svaret. Totalt uaktuelt. Jeg er jo innlagt frivillig, så jeg kunne ha skrevet meg ut fra avrusningen for å hente tingene mine, men det er jo jævlig dumt, ikke sant.... Var så irritert og frustert, jeg smilte ikke til avdelingslederen noen gang. Det var han som tok avgjørelsen om at svaret er nei. Greit, jeg forstår hvorfor jeg ikke kunne dra ut og ordne dette, men på det tidspunktet var det veldig viktig, jeg synes at de kunne ha vært fleksible altså. De hadde ressurser til det, personalet syntes synd på meg, de sa at de hadde ressurser, men siden avd. leder sa nei, så måtte de forholde seg til det. De sa at det har vært en sjelden gang at avdelingslederen sa ja til sånt, men da måtte det være en veldig god grunn. Jeg syntes på det tidspunktet at min grunn var god nok. Det var jo viktig å få hentet tingene mine innen tidsfristen.

Her på langtidsbehandling fikk jeg plutselig en ny tidsfrist av kompisen min, han skulle tilfeldigvis innom leiligheten hans en liten tur. Det ble plutselig slik at jeg måtte ordne med en sjåfør med henger, bestille lager, be om permisjon og sånt. Det ordnet jeg på 30 minutter. Jeg gikk plutselig inn på kontoret til de ansatte og sa "Jeg må ha permisjon nå, kompisen min er på vei med bil og henger, jeg må få hentet de tingene og frakte dem til lageret.
Jajajajaja, ikke noe problem! Du må ha følge da. Ja, greit det vettu, ikke noe problem, har ingenting å skjule.

Så fikk jeg beskjed 5 minutter senere om at jeg får dra ut alene, uten følge, men da måtte de hilse på kompisen min som kjører, se hvordan han er, de stilte ham et par spørsmål som f.eks. om han potensielt er rusmisbruker eller har tilgang på rusmidler. Han bare "Eh, jeg hater dop, og skulle ønske at han ikke brukte dop. Jeg har aldri prøvd cannabis engang, jeg hater virkelig dop."

Han ser veldig oppegående ut, han ser ikke ut som en rusmisbruker, ligner ikke litt engang. Enkel sak, den ansatte bare "Vi sees etterpå, ring på ringeklokka når du er tilbake for å komme inn."



Da jeg kom tilbake, tok de promilleprøve med alkometer og urinprøve. Helt i orden!

Promille: 0,00

Urinprøven visste jeg ikke helt hvordan skulle gjennomføres, altså, jeg visste at de skulle overvåke det, men jeg trodde ikke at de kom til å bruke en hurtigtest som har to sider med resultater. Det vil si, den hurtigtesten tester for ganske mange ting. Jeg måtte bruke engangshansker mens jeg tisset, regner med at grunnen til det er svært opplagt.

Resultat? Negativt på alt.

"Akkurat som forventet, vi stoler på deg!" sa den ansatte som tok prøven. Det var godt å høre det, det er jo generelt vanskelig å stole på en rusmisbruker. Eller, jeg vet jo ikke, men jeg tenker for meg at det er slik.

Samboeren min gikk fra meg. Fikk en SMS: "Beklager, men jeg klarer ikke dette mer. Jeg har vært utro mot deg med Ivan, dessverre en liten stund, det er snakk om et halvt år. Beklager så mye. Skulle ønske dette endte annerledes, men det er så vanskelig å forholde meg til deg. Du har jo ruset deg, som om rusen er viktigere enn meg. Du har løyet om ting som har med rus å gjøre. Jeg klarer ikke stole på deg. Greit at du er på behandling, men jeg orker ikke dette mer. Håper at du får det bedre, og at du finner noen andre som passer deg bedre."

Okei... Faktisk så reagerte jeg ikke særlig på det, jeg hadde egentlig lyst til å gå fra henne en liten stund, jeg har ikke stort med følelser for henne lenger. Jeg tenkte og håpet på at denne innleggelsen kom til å gjøre at jeg fikk tilbake følelsene, jeg tenkte at det må ha noe med rusen å gjøre at jeg ikke føler noe for henne lenger. Nå ser jeg jo at det ikke er noen vits i å tenke mer på det. Jeg er ferdig med henne. Faen for en jævla fitte, utro og greier, og det på det tidspunktet jeg virkelig trivdes godt med henne. Huff, skulle gjerne skrevet styggere ting om henne, men det skal jeg prøve å la være å gjøre, jeg er bedre enn henne. Det er hennes problem. Hun vet ikke hva hun har mistet. Jeg er en god kjæreste, jeg har vært til å stole på i forhold til alt annet enn rus. Jeg har alltid støttet henne, jeg har alltid vært der for henne.

Jeg er den personen som alltid tar vare på andre rundt meg, svarer dem på Facebook når de trenger hjelp med hva som helst. Jeg ignorerer dem ikke, eller noe sånt. Når de takker meg for tjenesten, sier jeg "Alt for deg " hver gang. Da jeg fortalte dette til personalet, sa de at jeg burde være forsiktig med å være så snill mens jeg er under behandling, ettersom jeg skal tenke på meg selv, og ikke alle andre.

Skal innrømme at det er vanskelig å følge det rådet, jeg er jo bare sånn. Jeg er helt enig, jeg tenker for lite på meg selv, og for mye på alle andre. Whatever, vi får se hvordan det går, selv om jeg er ganske ganske sikker på at dette kommer til å gå veldig bra.

Jeg har fremdeles 0 russug. 0 sug etter cannabis, 0 sug etter benzo, og BITTELITT lyst til å skyte amfetamin. Det er virkelig bittelitt, sånn 5% av 100% lyst til å injisere. Tanken om amfetamin går fort over, så det er heldigvis ikke et så veldig stort problem. Jeg forteller selvfølgelig personalet om de tankene, og de støtter meg godt. De er så fantastiske! Jeg har kanskje ikke nevnt det fra før, men da jeg kom hit på langtidsbehandling, passet jeg umiddelbart inn, som om jeg har vært her veldig lenge, som om jeg har kjent alle pasientene veldig lenge. Det er så deilig! Det er pasienter som kommer og går, jeg sier farvel til de som går, ønsker nye pasienter veldig velkommen, prater med dem, inviterer dem på kortspill, playstation, og gudene vet hva jeg har invitert dem til.

Jeg tror at jeg er en viktig pasient i denne avdelingen, som sagt så tenker jeg på andre rundt meg, og det virker som at de setter pris på det, spesielt de nye pasientene. I dag satt de 2 nyeste pasientene seg ved middagsbordet og begynte å prate med meg om løst og fast. Det var veldig hyggelig! Alle smiler, alle hilser når man går forbi. Det er imidlertid litt vanskelig å se hvem som er pasient og hvem som er ansatt, siden de ansatte ikke kler seg spesielt, eller har ID-kort synlig. Det eneste de eventuelt har synlig er enheten som fungerer som både telefon og nødalarm. Alarmen sitter lenger bak på buksa enn foran, så det er ikke lett å umiddelbart se den. Det er litt pinlig når de har skiftet vakter, som de gjør hvert 3. dag, dvs. rullerer på ansatte. Noen av de ansatte har jeg ikke sett før, og jeg hilser på dem og sier "Velkommen som pasient"

- Nei... Jeg jobber her
Åja, gjør du? Beklager!
- Neida, det går bra. Det har skjedd før, ikke bekymre deg. <- De smiler de også!

Nå har jeg også ordnet opp med den delen av familien jeg ba om å dra til helvete mens jeg var i psykose. Jeg skammer meg sånn, og er så flau. Jeg sa det rett ut til dem.
"Jeg var i psykose. Jeg var en idiot. Jeg skammer meg sånn. Unnskyld! Jeg er så fette flau. Håper vi kan ordne opp"

- Selvfølgelig! Jeg visste ikke noe om din tilstand, men jeg antok at det var noe spesielt som foregikk. Det var det de fleste av familiemedlemmene sa, altså ikke nøyaktig det samme, men sånn ca.

Nå gjenstår det bare å treffe dem, de bor et annet sted i landet, så det blir en liten stund til. Det blir veldig flaut og skamfullt å møte dem igjen tror jeg. Det går sikkert over. De har til og med invitert meg til jul! Regner med at jeg får permisjon herfra i forbindelse med jula. Helt ærlig har jeg mest lyst til å lyve og si at jeg ikke kan, på grunn av at de ansatte ikke gir meg permisjon, men.... Ja... Vi får se!

I dag var det min tur til å lage middag til hele avdelingen, inkludert ansatte. LETT!!! Jeg har en GOD oppskrift på både pizza og hamburger. Valgte å lage hamburger fra bunnen av, hele burgeren. De likte den så godt at det ble tomt, jeg beregnet noen burgere ekstra i tilfelle noen ville ha, det ble også tomt. Jeg fikk spørsmål om det var mer igjen. Beklager, men det er det ikke. Du får vente til neste gang jeg lager middag Du skal få prøve pizzaen min neste gang!

Ettersom dama mi gjorde det slutt, og jeg har fått så god kontakt med de andre pasientene, spesielt en jente, så har jeg og jenta begynt å holde rundt hverandre når vi ser film for eksempel. Vi ligger sammen i sofaen og sånt. Det er i utgangspunktet ikke tillatt på avdelingen, men vi hører jo når noen kommer Hysj hysj

Det er kanskje litt sært at jeg umiddelbart går til en annen jente når det nylig har blitt slutt med samboeren min, men whatever, noen gjør jo sånt, andre venter en stund, det er individuelt. I mitt tilfelle er det jo sånn at jeg gjerne går over til en annen jente umiddelbart, det hjelper på en eventuell kjærlighetssorg, selv om jeg ikke føler noe sånt. Som nevnt, jeg gir faen i den fitta av en jævla utro samboer.

Vi kan ikke ha sex, siden hun er troende, og med i en religion som forbyr sex før ekteskap. Gjett hvilken religion det er! (Hint: De i den religionen banker på døra og preiker dritt. Beklager til dere som er med i religionen, dette er bare en måte å si det på, dette er jo et forum der jeg kan skrive ting som forhåpentligvis skaper litt latter blant medlemmene, regner med at dere skjønner det. Jeg respekterer dere uansett!)

Jeg svarte at det selvfølgelig er i orden, hva skal jeg med sex? Jeg klarer da å fikse biffen selv. Den jenta ble glad for å høre det, så kanskje vi får enda bedre kontakt etter å ha vært i behandling? Vi får se Hun var usikker på om hun skulle fortelle om det, siden hun ikke ville jeg skulle trekke meg unna, til og med som venn.

PFFFFFFFFT, hva tenker du med? Hallo i luken, hva faen? Selvfølgelig er vi venner uansett, om det ikke blir noe mellom oss! Hun sa at hun liker å kose på samme måte som vi gjør her, det kan vi jo gjøre som venner også. Ikke noe problem!!!!! Hva er det tullet med å trekke seg unna fordi en jente er troende? Herregud, for noe bullshit. Jeg er glad for at hun ble glad for å høre det.

Jeg skal imidlertid absolutt ikke være med i den reiligionen..... Jeg tilhører ingen religion, så vi får vel kalle det at jeg er kristen, i og med at jeg er døpt i kirka, feirer jul og sånt. Jeg er ikke troende, da.

Jeg har ikke abstinenser, eller, jeg tror ikke det er abstinenser, siden det har gått så lang tid siden jeg kuttet ut med å bruke rusmidler i det hele tatt, men jeg er svært kvalm, spyr mye, har fått epilepsianfall en gang, jeg blør fortsatt neseblod, har gjort det 3 ganger denne uka, jeg har også vondt i hodet litt for ofte, personalet begynner å bli bekymret over dette, men de følger opp, ser til meg, spør om jeg har det bra, om de kan gjøre noe for meg, osv. Kjipt med sånne problemer, men jeg skal prate med lege når det er legevisitt. Antakelig overlever jeg uansett

Hukommelsen min er imidlertid ikke bra, jeg forteller folk ting gjentatte ganger, og de sier "Det har du jo sagt før". Svært pinlig, men de vet at jeg sliter med hukommelsen, så de sier at det er greit, at de forstår det og sånt. Litt pinlig uansett.

Tja... Var det noe mer jeg ville si... Næææh.... Kommer jeg på noe mer oppdaterer jeg selvfølgelig tråden! Jeg er faktisk stolt over at jeg er en av de som virkelig følger opp en sånn tråd. Spørsmål? Kjør på! Håper egentlig på at dere stiller spørsmål, men vet at det kan være litt vanskelig å komme på noe å spørre om

Og nå skal jeg skrive noe jeg har tenkt å skrive på slutten i ALLE innlegg i denne tråden:
Ikke gjør det.