Jeg skriver kanskje ikke dikt på den vanlige måten,
det med dikt handler litt om å knekke gåten,
hvis ikke renner man med resten ned elven på flåten.

Og når man ikke kan finne et nytt ord som rimer,
så må man jo begynne å tenke på at jeg besvimer?

Ikke mer teite rim, trynet mitt er klistra til skjermen som lim.

Vi kan alle tenke stort, vi kan drømme, vi kan håpe, vi kan gi hverandre den glede av å dele hvem du er.
Faen, jeg er jævlig sær.