Jeg tror mye av det som er skrevet av trådstarter er sant, selv om jeg også merker det noe subjektive imot systemet som naturlig kommer med når noen blir tvangsinnlagt.

Selv har jeg også vært tvangsinnlagt og ser på det som en positiv (faktisk!) opplevelse. Jeg slet med psykiske problemer, basicly depresjon i ett år før jeg ble manisk. Når en person blir manisk mister han/henne bakkekontakten med jorden på ett følelsesmessig plan. Mani er det motsatte av depresjon. Jeg ble overdrevet glad, mistet alle sosiale grenser, all økonomisk sans og var villig til å ta alle risker (som for meg var ikke-eksiterendes) for å ha det morro. Sov ikke på mange netter på rad osv.

Jeg ble innlagt etter å nesten druknet etter å lagt ut på en svømmetur mens jeg var ruset på alkohol og psykiatriske medisiner (en dårlig kombinasjon). Etter ett par rømningsforsøk (som jeg gjorde for morro skyld) ble jeg tvangsinnlagt.

Uten dette hadde jeg (med fare for å virke veldig dramatisk) enten mistet livet mitt eller blitt totalt konkurs.

I dag er jeg diagnostisert med bipolar lidelse, går daglig på medisiner (bla. seroquel) og lever ett vanlig (!) liv som student.

Norges psykiatriske system reddet meg fra å enten leve eller dø tidlig som en totalt ustabil skrulling og fikk livet mitt tilbake på normalt kjør.



Så det er absolutt to sider av saken. Men med erfaring når det gjelder psykiatriske medisiner kan jeg forstå at man kan bli kanske fucka up av det hvis man er frisk. Om trådstarter var frisk eller ikke kan ikke jeg si noe om.