Tenkte jeg skulle dele mine personlige erfaringer ang. psykiatri og tvangsinnleggelse. Håper dette er riktig forum. Av hensyn til meg selv og de andre jeg møtte i denne situasjonen, forsøker jeg å være diskrèt og anonym. Hvis noen skulle trenge det, ta gjerne kontakt på PM. Dette innlegget viser seg å bli så langt at det kommer i flere deler.

Ja, da er det bare å begynne å skrive...

Jeg er en ung mann i begynnelsen av 20-årene. Ivrig hasjrøyker i 5 år, en del erfaring med sopp. Over snittet intelligent og kunstnerisk, from som et lam. Spiller\spilte flere musikkinstrumenter på høyt nivå og var en jævel i hoderegning. Har hele livet vært mentalt stabil, og aldri slitt med psykisk sykdom annet enn periodevise milde depresjoner.

Vinteren 2010 og våren 2011 gikk jeg konstant blakk, siden det var umulig å finne en jobb i nærheten. NAV nektet å gi meg mer enn minste livsopphold, 2950kr i måneden, noe som er alt for lite selv om man har bostøtte. Jeg visste det var mulig å få såkalte "Arbeidsavklaringspenger", AAP, hvis man hadde grunnlag fra lege. I alle fall sto det mellom å sulte eller bli kriminell.

Så, jeg går til legen og forklarer situasjonen. Jeg setter først og fremst fokus på at det er en helsemessig utfordring å klare seg på så lite penger i måneden, og ber ham skrive under et dokument slik at jeg kan søke om AAP hos NAV. Legen sier jeg kan få AAP på grunnlag av depresjoner, og henviser meg videre til en psykolog som skal gi meg erklæringen.

En uke etter møter jeg opp hos psykologen, som viser seg å være en merkelig skrue. Jeg forklarer stort sett det samme som til legen, men er litt påpasselig siden jeg er mentalt frisk, og psykologen ikke er ansvarlig for arbeidsledigheten i fylket. En kinkig situasjon, men jeg er i alle fall ærlig og sier det slik som det er.

Jeg blir spurt en drøss med spørsmål, type "tror du andre mennesker kan lese dine tanker? Kan du se og høre ting som andre ikke kan?". Jeg husker bl.a at jeg svarte "jeg vet vel ikke hva du ser og hører" på det siste spørsmålet. Husker også at jeg fortalte psykologen at jeg liker å kunne høre meg selv tenke, noe jeg ikke ser på som unormalt.

Jeg måtte også måtte fylle ut et par skjemaer, med kryss fra 1-5 avhengig av hvor mye jeg har opplevd f.eks hodepine, stemmer i hodet eller angst den siste uken. Etter mye "jaha" og "nehei" får jeg en ny time en drøy uke etter.

Skulle bare ha sovet den dagen...

Jeg våkner den skjebnesvangre dagen og ruller meg en feit mornings med ca. 0,3g mjuk og god marokk, røyker den og får skikkelig sjokk når jeg oppdager at jeg har time hos psykologen. Hiver på meg jakke og kommer meg til legekontoret, passe noia for at noen skal se at jeg er fjern. Blir ropt opp på venterommet, og når jeg kommer inn på kontoret sitter det tre mennesker, psykologen, ei dame i hvit legefrakk med verdens kaldeste blikk og en annen lege. Alle rundt et lite bord på et lite, hvitt sterilt rom. Bare hu dama var nok til å gi hvem som helst frysninger, hun var 100% iskald, en real life Nurse Ratched. Hun jobbet sikkert i politiet.

Jeg setter meg ned, sier litt forsiktig "hei" og prøver å unngå den verste øyenkontakten siden jeg sikkert var rød på øynene. Før jeg vet ordet av det begynner de alle tre å STIRRE på meg, notere ned ukjente notater i hver sin notatblokk, samt kryssforhøre meg med merkelige spørsmål. Det hele føltes som et strengt politiavhør, for eksempel kunne de stille meg det samme spørsmålet to ganger, med litt mellomrom. Da hadde de snudd vinklingen andre veien, f.eks "har du\har du ikke sett syner?". Dette var høyst forvirrende, de snakket med latinske begreper til hverandre, og jeg var svært ukomfortabel.

Jeg blir sittende i total defensiv modus mens de tre gribbene gikk amok på meg. Greit nok at jeg var beruset på cannabis, men jeg har røyket mine gram og dette var ikke "noia". Det toppet seg når den ene legen spurte meg, med overbærende røst- hvor gammel var du, første gang du hørte stemmer?. Jeg ser bare rart på legen, rister på hodet, og gjør meg klar til å dra hjem igjen. Når jeg strekker meg etter jakken sier psykologen - vent litt! og sier noe til hu dama og legen.

Før jeg vet ordet av det, har psykologen ringt til nærmeste mentalsykehus og fått meg erklært "psykotisk, schizofrene trekk, fare for eget eller andres liv eller helse.". Tvangsinnleggelse, tvunget psykisk helsevern § 3-3. Dette visste jeg ikke der og da, iallefall tar det bare to minutter før det kommer to stykker til og setter meg inn i en bil. Stein som ei nepe og totalt forvirret spør jeg hva som skjer og hvor jeg skal, og det ene mennesket sier navnet på byen der sykehuset ligger. Jeg sitter bare og har noia for eventuelle pisseprøver, og er lettet over at jeg sikkert får de jævla AAP-pengene.

Inn på galehuset...

Fremme ved sykehuset bærer det inn på et nytt legekontor, der legen tar blodprøver, blodtrykk, og lyser meg i øynene med en lommelykt. En sinna fyr i sorte klær prøver å tvinge meg til å pisse i ei flaske, noe jeg nekter. Etter å ha vært hos legen, blir jeg ført inn en dør, som blir låst bak meg. Avdelingen for akutt psykisk sykdom. Inn til en ny lege, og der sitter hele bølingen fra psykolog-kontoret pluss en til. Samme forhøret gjennomgås på nytt, og jeg blir fortalt at jeg er innesperret på ubestemt tid. Selvfølgelig blir jeg ganske forbannet, siden sommeren akkurat hadde begynt og jeg var midt oppi VELDIG mye i livet mitt. De skriver i notatblokkene sine så det ryker av bic-pennene.

Jeg argumenterer for harde livet på at jeg er mentalt frisk og absolutt ikke trenger å bli fengslet hele sommeren. Uansett hva jeg sier så har legene bestemt seg for lengst, de bare nikker til hverandre og svarer gang på gang at avgjørelsen er endelig. Jeg ser solen skinne gjennom vinduet på kontoret, og tenker tilbake på dagen før, da jeg kunne løpe fritt rundt på engen når jeg måtte ønske. Den offisielle begrunnelsen på tvangen var at "de ville observere meg først i 10 dager, så revurdere tvangen".

Etter dette blir jeg såvidt vist rundt, og fikk et rom. Avdelingen besto av en korridor med en tv og sofaer på midten, pasientrom, kontorer\vaktrom samt dusj og dass. Det var også et "røykeskur" man kunne stå og røyke i, men dessverre var dette så godt "sikret" at ikke engang sollyset kom inn. Veggene var helt sterilt hvite, kaldt lys i taket, og med alle pasientene var stemningen mildt sagt uhyggelig. Her skulle jeg altså være "opptil et halvt år". Faen så sur jeg var. Men sur kan man ikke være på sånne steder, langt derifra. Så jeg satte opp et falskt smil, og satte meg lydig ned for å se på TV.

Kjemisk lobotomi...

Omtrent øyeblikkelig kom første dosering med "medisiner". Merk at jeg skriver i kursiv, da såkalte "neuroleptika" og "antipsykotika" er GIFT. Jeg ble satt på 15-30mg Abilify pluss 15mg Zyprexa daglig- til frokost. Både selve "virkningen" og de flere titalls bivirkningene av disse "medisinene" er ren tortur, skadelig og potensielt livsfarlig. Mange mennesker blir hvert år ødelagt for livet av psykiatriens medisinering, som Overlegen selv sa til meg- behandlingen av psykatriske pasienter her i Norge består først og fremst av medisinering. Det er umulig å kurere såkalt "psykisk sykdom" med piller- i beste fall lindrer det enkelte symptomer og gir en drøss bivirkninger. Jeg er\var i tillegg 100% psykisk frisk, så hva i all verden?

Jeg nevner noen dokumenterte og personlige opplevde bivirkninger:

• Søvnighet/Sløvhet. Kunne godt sove 20 timer i døgnet og sitte å sikle resten.
• Akatisi - Skjelvinger i muskler, umulig å sitte stille.
• Kramper i bena og fingrene.
• Muskelsvakhet- jeg klarte såvidt knytte nevene og gikk som en zombie.
• Svimmelhet
• Tørr munn
• Søvnproblemer
• Forstoppelse\diarè om hverandre
• Appetittøkning med påfølgende vektøkning. Dette er et stort problem blant brukere av spesielt Zyprexa- jeg kunne spise fire tallerkener middag og fortsatt være skrubb sulten.
• FULLSTENDIG sløving av alle finere funksjoner\følelser\tanker. Umulig å planlegge eller visualisere noenting som helst.
• Nedsatte språkmessige evner- nedsatt vokabular og maks to stavelser.
• Sløving av finmotorikk- grusomt for en musiker å oppleve.
• Hukommelsestap, både akutt og permanent.
• Hjerneslag (slapp heldigvis jeg å oppleve)
• Hjerteklapp (helt grusomt)
• Forvirring- jeg gikk meg vill inne på avdelingen stadig vekk, selv om det bare var en korridor.
• Derealisering\depersonalisering- jeg kunne sitte og se på TV, og plutselig glemme hvor jeg var.
• Miste følelsen av egen kropp- dette er grusomt. Kunne f.eks ta i min egen hånd og det kjentes helt fremmed.
• Fullstendig apati- jeg som var en svært sporty og atletisk kar klarte såvidt å holde hodet oppreist.
• Hørselshallusinasjoner. Jeg hørte for første gang i livet "stemmer" i form av en slags gammel telefon som ringte hele døgnet. Vet dette var en hallis.
• Angst\Rastløshet- ganske paradoksalt når man i tillegg er dødstrøtt og hjernen føles som sørpe.
• Pusteproblemer- dette hendte stadig vekk. Hvis jeg ikke trakk pusten manuelt, fikk jeg alt for lite luft og kunne våkne om natten av dette.
• Nedsatt testosteronnivå hos menn. Jeg fikk "bitchtits" samt at kjønnshåret og skjegget falt av. Null sexlyst.
• Ufrivillige grimaser\mangel på muskelkontroll i ansiktet. Klarte ikke uttale enkelte ord pga. at kjeven og tunga "hang og slang".
• Massive svettetokter hver natt, som stinket gateheroin\sur fisk
• Helt potte tette bihuler, verken frisk luft eller nesedråper hjalp. Pustet med munnen i to uker.
• Alvorlig ekkel følelse sammen med sigaretter

Dette er bare noen av bivirkningene. Selvfølgelig ble jeg ikke opplyst om noe av dette, den "snille" dama i legefrakk kom til meg og rakte meg piller i utstråkt hånd. Så innbydende og overtalende har jeg ALDRI sett en gatedealer! - Vær så snill da, ta medisinen din! Du vet det er for ditt eget, og for alles beste. Jeg lover deg, den gjør deg bare godt". Det var i tillegg tydelig at jeg ikke hadde noe valg, siden en snill gammel dame på naborommet nylig hadde blitt tøylet opp og fått en sprøyte i baken pga. medisinnekt. Jeg tok pillene med en ekkel baktanke, og ble bare plutselig skikkelig, skikkelig sjuk.

Hver morgen klokken 09:00 kom en sykepleier bort til meg med disse pillene og et glass vann. Etter å ha gått i fullstendig koma i 2-3 uker og tigget om å få slippe ut, innser jeg at jeg kunne legge tabelettene under leppa, som snus, og spytte de ut etterpå. Dette gikk som regel, men ikke alltid, da noen av pleierne var veldig strenge. Andre ganger ga jeg rett og slett faen av utmattelse og fortapte følelser. Legen ville meget gjerne gi meg sovetabeletter mot søvnproblemer, antidepressiva (SSRI) mot depresjon samt Seroquel (enda mer antipsykotika) siden han mente jeg var så "apatisk". Dette hadde sannsynligvis drept meg- jeg klarte heldigvis å lure meg unna alt av medisiner etter ca. 1 måned, noe jeg er svært glad for.

Etter å ha sluttet å ta de såkalte "medisinene" begynte jeg så smått å komme tilbake til hektene, men dagene var svært lange og monotone på avdelingen. Man hørte bare klokka som tikket samt noen stakkarer som enten ropte eller mumlet. Maten besto av pølser, kjip kjøttpudding, suppe eller lignende til middag, brød til frokost\lunch\kvelds. Kjipe greier, men det ble selvfølgelig dagens høydepunkt da resten besto av å ligge i senga, se på TV eller gå hvileløst frem og tilbake i korridoren. Ingen kunne heller fortelle meg når jeg kunne slippe ut, og det var ukentlige møter med psykolog og lege der de gang på gang skulle ha meg til å fortelle hva stemmene i hodet sa. Det ble stående i rapporten min at pasienten benekter sykdomsforløpet, holdes under observasjon i påvente av tilbakefall.

Endelig noe som skjer...

Etter nesten 8 uker med 10-15 minutter lufting daglig får jeg den gledelige nyhet at jeg skal flyttes over til en avdeling for unge. Der blir jeg lovet gull og grønne skoger, med utflukter og en stor utehage. Ble kjørt dit, måtte gjennom hele regla med journal, psykolog og overlege. Der fikk jeg være i hele èn uke før fellesferien, noe som innebar å bli kjørt til et annet mentalsykehus, der jeg på nytt måtte gjennom hele leksa før jeg ble satt på oppbevaring i tre uker.

I disse tre ukene kunne ingen fortelle meg noenting som helst om noe som helst. Det var derimot ekstremt viktig å ta "medisinen" sin, jeg ble flere ganger tilbudt dobbel dose Zyprexa siden sykepleiersken syntes jeg så veldig anspent ut. Hele greia var som verdens absolutt kjipeste hotell, der ytterdøra var låst. Mye av det samme som det første stedet, men her fikk man etterhvert lov til å gå ut- først med personale, deretter henholdsvis 1 og 2 timer daglig. Jeg glemmer aldri første gangen jeg kunne gå som fri mann etter månedsvis bak murene, og den marerittaktige følelsen som fulgte når jeg vendte tilbake til sykehuset.

Det var i forbindelse med min økte frihet at jeg innså fordelene med å smugle sprit inn på avdelingen. Først èn 0,5L vodka, så en til. Så enda en, og iløpet av de tre ukene hadde jeg satt til livs ni 0,5l flasker brennevin m/brus. Kveldene ble en fornøyelse, da man kunne "taime" vodkaen med zopiclone, og nyte topprusen med en cigarillo på røyketerassen. Var også så heldig å få tak i noe av den beste hasjen jeg har røyket, en mørk og oljete marokk som var direkte ram i aromaen.

Husker spesielt godt første jointen med denne sorten, etter måneder uten røykings. Hadde mekket en alvorlig joint, sikkert 0,5-0,6 med knallrev, og sto og poffet meg halvt i hjel ute på mentalsykehusets røykebalkong. Etter halve jointen slukket jeg jointen instinktivt, noe jeg skjeldent gjør med mindre jeg er fryktelig stein. På pur faen tente jeg jointen igjen og fikk akkurat kasta filteret i askebegeret når en sykepleierske står rett bak meg. Luften er tett av hasjrøyk og det lukter dekadent- hun legger hånden på skuldra mi og sier "nå går vi inn og legger oss". Jeg følger lydig med inn på rommet mitt og blir liggende og kave som en idiot halve natten. Took too much man, you took too much- svetten rant og jeg var fullstendig desillusjonert.