La meg ha fornøyelsen av å innlate meg på en vaskeekte konspirasjonsteori. Dine spekulasjoner omkring Russlands skyld og motiv er også en konspirasjonsteori, så her stiller vi på like fot.

Dette er altså en enormt verdifull rørledning som Russland og Tyskland akkurat greide å fullføre under massiv motstand fra Storbritannia og spesielt USA.

Vi husker tidligere polske utenriks- og forsvarsminister Radek Sikorski (gift med Anne Applebaum) spontane reaksjon:

Det beviser ingenting, men vi kan tenke oss ham, som så mange andre, grepet av tanken om at alle midler er lov i kampen mot Russland – jf. terrorangrepet og drapet på Darya Dugina – og det er innlysende for ham at dette skader Russlands interesser.

Sverige ville ikke dele sine funn med Russland, men det kan for så vidt bare være uvennlighet, og de bringer ingen konklusjon til skyldsspørsmålet. Det er derfor i mitt hode lite tenkelig at de har noe som peker mot Russland. Vi var nylig på nippet til å hevde at det var Russland som sendte en rakett inn i Polen – Zelensky hevder det fortsatt, så vidt jeg vet, Polen hevdet det en stund, Det hvite hus var ikke like entusiastiske – og hvis ikke utvetydig bevis som ikke lot seg skjule tilfeldigvis forelå (og Det hvite hus hadde vært mer entusiastiske), tror jeg vi hadde hevdet det, med alt det måtte innebære for krigens videre forløp – Polen er et NATO-medlem.

Hvem har ønsket å se prosjektet stoppet, og allerede truet med å ta saken i egne hender?

Som Biden uttalte i en pressekonferanse sammen med en brydd Olaf Scholz:

Victoria “Fuck the EU”-Nuland advarte om det samme:

Blinken uttalte i etterkant:

Cui bono? Disse stridende interessene er ikke nytt, en artikkel fra 2020 i The New York Times:

Det var demonstrasjoner i Tyskland i frustrasjon over stigende energipriser i forkant av sabotasjen med krav om at Nord Stream skulle gjenåpnes. Denne muligheten, som ville ha representert en svekkelse av europeisk samhold overfor Russland, er ikke lenger til stede.

For den kjente økonomen Jeffrey Sachs er det innlysende hvem som står til å tjene på sabotasjen, og han er ikke i tvil om hvem som står bak, noe man, ifølge ham, heller ikke er i resten av verden:

https://twitter.com/0ddette/status/1...DLXDhNzbaWQt-A


Jeg må avslutningsvis tilstå en viss tendensiøs svakhet for konspirasjonsteorier. Jeg tror for eksempel at mennesker har interesser, at mennesker kan dele interesser, og at, hvis de deler interesser, de gjerne snakker sammen om å fremme disse interessene, og at, når de snakker, det ikke vil være uvanlig for dem å sitte sammen i et rom og snakke om disse interessene. Jeg tror endog at slike mennesker i enkelte tilfeller kan ha interesse av å maskere sine interesser og virkemidlene de bruker til å fremme dem.

Og endelig tror jeg at det er noe som heter dømmekraft og prediksjonskraft, og at hypotesebygging og teorier omkring observert adferd er verdiløst hvis det ikke leder noen vei. Eksempler på en slik manglende forståelse av terrenget og av interessene som driver forskjellige mennesker kan være mange analytikeres feilslåtte forutsigelser når det gjaldt valgseieren til Donald Trump og Brexit – som i begge tilfeller naturligvis ut over folkeviljen dreide seg om koordinering av interesser bak lukkede dører, i det første tilfellet om hvorvidt fremtiden til et fungerende USA ligger i en fortsatt internasjonalt offensiv rolle eller en mer tilbaketrukket, og i siste om stridende økonomiske interesser der noen ser seg tjent med en integrering med USA og andre med en integrering med EU, for å nevne noe.

Jeg tror også på det å ta konsekvensen av sine observasjoner, om det så er om slike analytikeres evne, eller når sosiale medier som Facebook og Twitter og medier som The New York Times bevisst og beviselig sensurerer og lyver om sanne historier, som eksempelvis tilfellet Hunter Bidens laptop, som disse ville vite var "russisk desinformasjon", eller behandlingen av Julian Assange. Dog igjen anvendende dømmekraften, og uten å la et sjokk, om det så er snakk om den brutale og ulovlige invasjonen av Ukraina eller den brutale og ulovlige invasjonen av Irak, sette evnen til å tenke ut av kraft.

Det handler kort sagt om å slutte å tro og begynne å forstå, og en avgjørende ingrediens i min erfaring er å tøyle tendensen til å forenkle bildet man står overfor og innbille seg at "tilsynelatende" interessekonflikter går opp i en høyere planmessighet og dermed overse disse og deres realitet, noe som også involverer å tilskrive aktørene mer vidtskuende motiver enn mennesker i sine sosiale milieux typisk har — som jeg tror de alminnelige betegnelsene for, på henholdsvis minus- og plussiden, er paranoia og tro. Politikere er ikke poeter, de er hestehandlere, og moral er sedvane; konsekvenser, som alltid, mindre viktige jo lenger vekk.