Har slitt lenge pga min psykiske helse. Angst, depresjon, paranoide tanker, selvmordstanker/idealisering av selvmord, selvskading, ADHD symptomer og etterskjelvene av reaktiv tilknytnings forstyrrelse, for å nevne det verste.

Mye av det jeg sliter med er pga en tung og jævlig oppvekst. Etter at mor dro til utlandet og lot meg bli igjen hos en far som gikk fra en kjærlig far til et voldelig rasshøl pga en manipulerende kjæreste, jeg relaterte mye til askepott for å si det sånn. Det begynte forsiktig, et lite klapp i bakhodet eller på hånda, som da utviklet seg til å banke meg til jeg sluttet å bevege meg etter at lillebror ble født. Stemor drev med psykologisk krigføring for det meste, men hun gav meg litt juling her og da fram til jeg ble stor nok til å holde igjen armene hennes. Vold avler vold, og jeg ble en skikkelig drittunge i alle andre arenaer, prøvde å sloss med alt og alle som sto i min vei inkludert lærere. Jeg ble mobbet kraftig fram til jeg knakk armen på 2 stykker og prøvde å knivstikke en 3. Etter det dukket jeg opp på radaren til feil gruppe mennesker, jeg startet med nasking og jeg endte opp som en wannabe gangster som drev med torpedo virksomhet, salg av dop og innbrudd hjemme hos folk for det meste. Gikk relativt kjapt ifra nasking til det andre. Ble endelig fratatt ifra far i begynnelsen av tenåra etter jeg prøvde å drikke meg ihjel. Bodde så på en akutt instutisjon for barn og ungdom, hvor mine kriminelle aktiviteter bare økte pga jeg bodde nå i en større by. Begynte å eksperimentere med dopet jeg pusha, men fant til slutt min store kjærlighet som er cannabis. Etter nesten ett år der blir jeg tatt inn av noen familiemedlemmer som fikk høre hvordan det gikk med meg gjennom barnevernet. Måtte da slutte med alt for at de skulle akseptere at jeg bodde hos de, noe jeg heldigvis hadde vett nok til å gjøre. Gikk ifra storkriminell til "vanlig" tenåring over natta, noe som ikke går knirkefritt akkurat.

Var i behandling for mine psykiske problemer ifra ung alder (skolen tvang far til å sende meg til behandling ifra ung alder, eller så truet de med å sende bekymringsmelding.) og har blitt utredet flere ganger enn det jeg husker (er mye jeg har fortrengt.).
Etter siste forsøk på behandling for ca 2 år siden så fikk jeg beskjed ifra DPS om at "vi har ikke noe mer behandlingstilbud til deg, lykke til!".
Jeg HATER nå og prate med helsepersonell, jeg blir verken hørt eller sett. Får jeg tilbud om mer samtaleterapi i regi av NAV tror jeg faktisk at jeg kommer til å ta livet mitt, heller det enn å sitte å prate om ting jeg har pratet om flere hundre ganger før i ett år før jeg blir sparket ut med samme beskjed igjen. Jeg blir faktisk så sinna av bare tanken om mer meningsløs samtaleterapi eller lignende tøv at jeg måtte ta meg en pause ifra å skrive. Psykisk helsehjelp er bare en dårlig spøk. Jeg har hatt ihvertfall 20 forskjellige psykologer/behandlere (er de jeg husker, har hatt flere.) som har prøvd det meste med null virkning. Jeg har lagt inn årevis med innsats og penger. Det er faktisk kun cannabis som hjelper, jeg bruker det i korte perioder for å bli stabil igjen når ting virkelig går til helvete med god virkning. Røyker da i en måneds tid stort sett.

Å jobbe klarer jeg ikke, alt jeg sliter med blir da bare verre og jeg jobber da fram til jeg får et sammenbrudd som da oftest ender opp med at jeg isolerer meg i leiligheten hvor jeg da gråter og kutter meg selv til jeg ikke har mer plass igjen på armen. Har heldigvis klart og holde meg kun til én arm stort sett, har kutta meg noen få ganger andre steder. Den prosessen pleier å ta en uke eller to. Jeg mister da jobben etterhvert, da det blir vanskelig å beholde den når jeg plutselig blir borte en god stund uten varsel.

NAV er like behjelpelig som en kondom med 2 åpninger, og orker ikke mer kontakt enn det jeg absolutt må så jeg får beholdt bolig og ikke sulter ihjel. NAV driver og pusher mot at jeg skal jobbe, "en ung og oppegående mann som det klarer jo det!"

Føler livet er en meningsløs suppe av varierende grad med jævlighet, og gleder meg til den dagen jeg endelig gjør ferdig jobben skikkelig og er ferdig med alt. Livet mitt er ikke verdt å leve, sånn helt objektivt. Jeg kommer nok aldri til å bli frisk nok til å gjøre noe meningsfylt. Klarer knapt å gå på butikken liksom. Hvordan skal jeg kunne gjøre noe, når jeg ikke engang klarer å få puttet en eneste del av bitene jeg mistet tilbake?


Er ikke ute etter noe, fikk bare lyst til å skrive ned litt av en eller annen grunn. Har utelatt mange detaljer, er bare en kort oppsummering. Nei, får vel fyre opp en sigarett og prøve å sove igjen. Har vært oppe altfor lenge.