Nei.

Hjernen vår er uhyre komplekst organ, med flere milliarder nervebaner som har brukt mye tid på å kalibrere seg til vår verden:
For å overleve må vi mennesker kunne tolke omgivelsene våre på en måte som sikrer overlevelse, vi skal ikke bare tolke visuelle ting, men følelser og de komplekse interaksjonene vi har med andre mennesker.
Vår hjerne lærer så å filtrere og tolke alle sanseinntrykkene våre på en måte som gagner overlevelsen vår best.

Her er det interessante med psykedelika, flere kjente "psykonauter" over tiden (Timothy leary, Aldous Huxley, Shulgin paret etc) er inne på dette med at psykedelika fjerner disse filtrene som hjernen har opparbeidet seg: Man får se ting ufiltrert, på godt og ondt. Men samtidig vil det også oppstå "feilkoblinger" der man kan bl.a. oppleve synestesi: Å smake farger, å kjenne toner, eller å se musikk.

Poenget mitt er at om du leser i psykedelisk litteratur så finnes det ingen ende på hva slags substans og assosiasjoner man kan gi opplevelsene sine. I visse tilfeller kan det være produktivt, Francis Crick fikk under påvirkelsen av LSD, et eurekaøyeblikk og løste gåten med strukturen av DNA. MEN jeg vil legge til: MYE av forarbeidet var allerede gjort av Rosalind Franklin og hun skulle hatt mye av æren. Hun hadde gjort mye arbeid i krystallografi (røntgenbilder av molekylstrukturer) for å finne ut av den fysiske strukturen på komplekse molekyler, men alikevell var bildene ganske diffuse se her. Det Crick fikk til var å se på det hele fra en ny vinkel, på en helt annen abstrakt måte som LSD ga han muligheten til, og da klarte hjernen å løse problemet.

Men, det går også andre veien: uten spesifikke mål og om man underholder egne tanker lenge nok så oppstår det omtrent galskap.
Timothy leary, selv om han er en interessant fyr, gled veldig langt ut på vidda etterhvert.
Det mest kjente eksempelet er vel Charles Manson, for de som ikke kjenner detaljene så er den korte historien at han laget et spirituelt hippie-samfunn ute i ørkenen, der de spiste LSD ofte og sang og diskuterte. Han overbeviste sine følgere om at en apokalyptisk rasekrig som han kalte "Helter skelter" skulle starte og på slik vis klarte han å overbevise flere av sine følgere til å dra inn til Los angeles og ta livet av skuespilleren Sharon Tate og 8 andre mennesker.

Nå må jeg innrømme at jeg selv hater det når media beskriver hallusinogener som at man går i en "psykoselignende tilstand", for det har såpass negative konnotasjoner. Men det er ikke langt i fra sannheten.
Den store forskjellen, og denne er verdt å merke seg: En rasjonell person på hallusinogener vil ha en forsiktig fremtoning, møte ting med en mer barnslig nyskjerrighet og dels skepsis og forsiktighet. En person som glir over mot psykose vil ha megalomaniske tendenser der man tror man er noe veldig viktig i universet. Legge merkelige meninger i hendelser og ofte koble helt uavhengige hendelser til sin egen eksistens, som om ting er en stor konspirasjon rundt de.

De enda mørkere sinnstilstandene involverer de du selv nevner, og er ofte de historiene vi hører om Schizofreni- noe som er synd i og med at schizofreni er en veldig bred beskrivelse og de fleste med lidelsen er laangt unna den stereotypiske galningen man ser i media.

Poenget mitt er, med Occhams barberblad i tankene: Hvorfor må du ha engler og demoner for å forklare noe som lett kan logisk beskrives som en feil i et veldig kompleks organ hvis oppgave er å sortere milliarder av inntrykk hvert sekund inn i kategorier som bevisstheten kan tolke på en måte som sikrer sjansen for best mulig overlevelse.