Dette beskriver meget godt mine følelser og hvordan jeg lærte meg å takle tankene presentert i hovedinnlegget.
Kjenner meg veldig igjen, bare uten togstasjonen.
Løsningen var å akseptere at tankene kom, men samtidig klare å la de fly forbi uten å gi de nevneverdig oppmerksomhet. *Jeg føler at jeg har knekt gåten og har overmannet tankene, *men samtidig har jeg en intens frykt for å havne i en situasjon der jeg blir satt på prøve og må utøve kunsten i praksis.
Det er dette som nå er mitt størst problem;
Frykten for å komme i en situasjon der jeg må utøve mine evner til å unngå disse problemstillingene.
Og jeg tror ærlig ikke disse problemstillingene er reelle lenger, men angsten for det er dessverre tilstedeværende som aldri før.
Godt at du kan få bekreftelse på at det ikke er så langt utenfor din rekkevidde å finne noen som kan forstå. En kan også dra en parallell til skyene som passerer over himmelen, men det er ikke poenget; Du har
helt sikkert knekt koden, men min erfaring tilsier at en må hele tiden tilpasse seg og ta det steg-for-steg.
Hver dag er en ny mulighet, eller utfordring, alt etter som. Ingen dager er like, og derfor vil ikke løsningen være en fasit. Kommer da denne frykten eksklusivt i møte med en krevende situasjon? Du holdes gjerne oppe når du vet at du har en 'utløsende' situasjon i vente? Det med å ha en intens frykt for en tenkt situasjon høres ut som et resultat, en bivirkning av panikk-anfall.
Med fare for å være frekk her; tror du at du har løsningen og taket på tankene når du beskriver at du har en ''intens frykt'' som du åpenbart trenger råd for?
Sist endret av Jokke; 15. november 2020 kl. 08:00.