Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det kunne likegodt vært meg, men jeg fikk en lillesøster mens min mor på var trynet, så jeg har tatt mye ansvar for henne. Det har fått meg til å klare å leve et dobbeltliv. Jeg er ikke stolt av mine valg, men søster er stor jente så da havnet jeg litt i renna selv de siste årene. Har klart ogholde på studier. Fant en dude som har vært barnevernsbarn selv. Jeg kjenner at jeg noen gang bare vil gå inn på stasjonen med en pistol med henda i været bare for å få litt fred. Jeg blir pissed og lei meg folk kan ta seg avbrekk. mens jeg må sitte her med så mye forpliktelser å dritt til halsen. Faen meg stuck i en jævla fraukjeller.

Så nå sitter jeg her å hvor jeg har falt helt for en tufs. Jeg spør om han tror han vil lære denne gangen og han klarer ikke annet enn og le, å riste på hodet. Jeg vet at han er redd for denne dommen men er også redd for at en slik dom vil herde han mer, og ryste han mer opp for enda flere soninger i fremtiden. Han kjenner til det og er (til tider, uten blåserør) god på krim, men nå er det for mye drugs inn i bildet at det bare er dritt. Dritt. Dritt. Dritt.

Men jeg er glad i han, veldig glad i han. Moren trygler meg om å bli for i periodene vi er mye sammen, holder han seg frisk og sunn. Skiller vi lag er det rett utpå igjen. Så nå vil jeg altså prøve et siste skrik. Behandling eller stikk. Han håper behandling, jeg håper behandling. Han er redd for at jeg bailer, glemmer å ta tlf, glemmer å sende brev. Det er 2 år. Og i denne perioden trenger jeg han mest. Føler han bare forlater meg. Er skikkelig lei meg... Føler at han har gitt opp. Jeg er redd for at han skal dø uten meg.