View Single Post
Jeg tror ikke på spøkelser eller annen paranormal aktivitet. Det synes jeg ingen andre skal gjøre heller, med mindre man har et eller annet dypt behov for det og det hjelper en til å være et bedre menneske. Men samtidig misliker jeg litt på generelt grunnlag dette med å gjøre gode ting på dårlig grunnlag eller av dårlige grunner, så det hadde vært best om man fant alternativer. Uansett, egentlig er det enklere å overbevise seg om at slikt (etter alt å dømme) ikke eksisterer enn at det eksisterer. Man må bare gidde å tenke og lese litt:

1) Flere paranormale opplevelser folk rapporterer kan forklares som feilaktig aktivitet i hjernen. Til eksempel så er rapporter om poltergeister som flytter objekter i et hus konsistent med skader i visse regioner i den høyre hjernehalvdel som er ansvarlig for visuell prosessering. Visse former for epilepsi kan forårsake følelsen av at en tilstedeværelse stalker deg. Ut-av-kroppen opplevelser er et akseptert nevrologisk fenomen med tilhørende nevrofysiologi. Ellers har vi optiske illusjoner, visuelle illusjoner, rusinduserte hallusinasjoner med mer som forårsaker slike opplevelser i ellers friske hjerner. Forskjellige kombinasjoner av utmattelse, rus, søvnmangel, sykdom, søvnparalyse, andre nevrologiske tilstander og/eller enkle naturlige fenomener som trikser litt uvanlig med lys, lyd, lukt og smak står for de fleste slike opplevelser ved nærmere undersøkelse.

2) Påstander av overnaturlig/paranormal karakter er som regel ikke praktisk eller til og med ikke prinsipielt verifiserbare, eller så er de det men ingen eksperimenter har klart å reprodusere dem. Noen påstander er også i strid med vår beste kunnskap om universet. Det må være en av to grunner til at det er slik. Enten er det fordi dette er aspekter ved universets virkemåte som skyr dagslys og observasjon, som bare sporadisk dukker opp hos enkelte utvalgte, eller så er det fordi slike fenomener egentlig ikke eksisterer. Den enkleste forklaringen er selvsagt den siste, tvunget på oss av Occams barberkniv.

3 Hjernen vår er en virkelighetsgenerator. Den konstruerer virkelighetsmodeller og knytter fenomener sammen i mønstre. Den er også ekstremt flink til å gjøre såkalt konfirmasjonsbias, slik at hvis en allerede er tilbøyelig til å tro på paranormale fenomener (fordi det kanskje er litt spennende og magisk i en ellers grå og kjedelig hverdag), så vil enhver litt merkelig opplevelse eller andre annenhånds anekdoter fort tolkes som bekreftelse. Men vi vet at hjernen ikke er perfekt. Modellene den konstruerer er ofte enten altfor enkle, eller så er de oppriktig feil. Mønstrene den knytter er noen ganger korrekte, men også ofte en såkalt falsk-positiv, der den knytter to eller flere fenomener sammen som ikke har noen egentlig tilknytning. Den er sårbar for selvbedrag, feilaktig minner, kognitive biaser og diverse feilslutninger. Det er forøvrig derfor vi bruker den vitenskapelige metode, logikk, matematikk og statistikk for å forstå verden rundt oss best mulig - vi luker ut mange av de feilene vi subjektivt er predisponert til å gjøre. Og det funker jævlig bra.

4) Noen mennesker liker å svindle andre mennesker. Noen mennesker liker å lyve. Noen mennesker liker oppmerksomhet. Noen mennesker opplever merkelige ting og hopper til enda merkeligere konklusjoner. Noen mennesker opplever merkelige ting og hopper ikke til enda merkeligere konklusjoner. Noen mennesker er bare gale. Mens atter igjen er det noen mennesker som oppriktig tror at det de opplever skyldes noe annet enn det nevnt i punktene over. Og uansett er det slik at antall mennesker som tror på noe ikke alene forteller noe om sannhetsgehalten i påstanden(e). Det er altså ingen grunn til å ukritisk kaste seg på dramaet fordi vi har Åndenes Makt på TV, fordi venninna di opplevde noen merkelig "energier" og forklarte det som et spøkelse på loftet, eller den lokale spåkjerringa en gang iblant faktisk treffer på sine forutsigelser.

5) Troen på paranormalitet er vanlig hos pasienter med mentale lidelser. Utover dette så er det heller ikke uvanlig å se tro på slikt hos mennesker som har lidd av en veldig uventet hendelse, f.eks et dødsfall, en naturlig katastrofe eller noe annet traumatisk. Hjernen forsøker å krafse etter svar i kaoset og kan ty til mye rart. Når vi ikke får objektiv kontroll over en ukontrollerbar og kaotisk verden, kan vi fort begynne å konstruere egne strukturer for å gjenvinne den, selv om disse strukturene ikke finnes. Noe så enkelt som å be folk huske en tid hvor de følte seg ute av kontroll kan få de til å se illusoriske krefter i arbeid. Traumatiske hendelser, mentale lidelser, psykologisk lidelse og mangel på kontroll i livet og verden er ofte nok akkompagnert av troen på, eventuelt opplevelsen av, paranormalitet og andre religiøse fenomener.