Har hatt DP ganske lenge, i forskjellig grad. Når jeg skulket skolen og isolerte meg fra alle fikk jeg det, var typ 12. Andre gang på videregående etter en mnd med syntetisk weed. 3 gang var oppi 20 årene etter LSD tripp som gikk til helvette.

DP er ikke verdens undergang, tvert i mot kan det gi deg et avbrekk fra hverdagen, dersom du trenger det. Vil du "bli kvitt" DP så er det bare å akseptere at du har det, og la livet gå videre. Ikke stress eller tenk for mye over det. Aksepter og observer tanker om det, men ikke heng deg opp i det. Livet blir normalt og DP forsvinner sakte men sikkert. Den kan komme tilbake ved f.eks triggerere som rus og stress. Har hatt det så mange ganger at jeg ikke bryr meg lenger, som gjør at effekten av det forsvinner ganske kjapt like fort som den kom.

De fleste vil oppleve en eller annen form for DP i livet sitt, det er en helt naturlig sinnstilstand, som man kan identifisere når man har opplevd den. Teorien min er at etter en periode med svært mye og intense sanseinntrykk (rus, stress, akutt sorg, angst etc) så blir kroppen og hjernen overstimulert, og for å forhindre overbelastning (f.eks psykose) er DP en forsvarsmekanisme.

Så bare ta det rolig og det vil forsvinne like fort eller gradvis som det kom. Viktig å bli vandt til edru sinnstemning generelt, så ta deg en goood pause fra rusmidler og alkohol.