For det første så synes monogami å fungere i flesteparten av forholdene om man skal se på statistikk. Det er dermed ikke galt å forvente det, siden det statistisk sett er større sjangse for at partneren er trofast enn notorisk utro.

Jeg er heller ikke med på at monogami er noe som utelukende er kulturelt laget, og som står i motsetning til biologien. Mennesker har alltid dannet parforhold opp igjennom historien. Dette er noe som skjer uavhengig av kultur, og historie.

Det var mange eksperimenter med mer eller mindre fri sex i hippie-tida, som fungerte langt fra knirkefritt. Da måtte man kjempe mot biologiske drifter som forelskelse, sjalusi etc.

Det kan virke som om vi biologisk sett faktisk er ment å danne parforhold, som iallfall er noenlunde stabile i en periode, slik at man kan være to om å oppdra barn.

Dette at de fleste menn reagerer med avsky og ønske om å kaste dama på dør om hun er utro, synes også å være biologisk betinget. I biologien ønsker man å beskytte eget avkom, ikke naboens som dama hadde seg med på fylla. (Det finnes selvsagt unntak. Er man en mann som overhodet ikke har noe drag på damene, så kan det være biologisk fordelaktig å være sammen med en notorisk utro kone likevel)).

Ellers så er det avdekket at damer ofte søker mer typiske "alfa-males" rett rundt eggløsning. Da velger dem ofte typiske manne-menn med god fysikk og symetri (gode gener), mens man ellers i syklusen ofte kan velge mer myke menn (bedre farsfigurer, som er mer sannsynlig at blir med hennes side gjennom oppdragelse).

Så biologien har nok sine lurerier og bedrag lagt inn for å føre gode gener videre.

Men at biologien er en løs tøs som skal pule mest mulig rundt, og at vi må holde disse naturlige driftene i tøylene ved hjelp av kultur tror jeg ikke noe på.

Jeg tror biologien er noenlunde monogam, men at det noen ganger kan være fordelaktig å være løgnaktig med visse krumpspring. Dette bør det da aldri snakkes høyt om (da vi biologisk sett er utstyrt med følelser som sjalusi etc.)