Det å ha en partner innebærer jo å forplikte seg på en eller annen måte. Har man en forretningspartner så har man en felles økonomi, en felles innsats og kanskje en felles gjeld. Det ligger gjerne en formell kontrakt i bunn, men det er også basert på tillit til at motparten respekterer avtalen. Det samme kan gjelde for en livspartner, men her er det i tillegg langt sterkere personlige følelser, sårbarhet og intimitet som er investert. Hvis ingen forståelse om troskap foreligger, så foreligger det heller ikke noe partnerskap. Hvis man synes det er helt greit at partneren sin puler rundt, så må man nødvendigvis ha noen andre grenser. Hvor går de for deg Susa? Er det greit at partneren din har en annen leilighet med en annen dame for eksempel? Kunne han fått barn med denne dama uten at det påvirket deg, så lenge du fikk dekket dine behov når dere var sammen?

Alle trekker sine grenser. Det blir bare et spørsmål om hva som skal inkluderes i avtalen. For mange føles det riktig å inkludere monogami, for andre blir det feil. Det ene er ikke noe bedre enn det andre, det er bare forskjellige løsninger. Hvis partneren føler sterkt at monogami er viktig, så burde vel det være begrunnelse nok, all den tid det ikke finnes noen fasit. det samme gjelder for økonomiske løsninger, boforhold osv. Så får man bare ta stilling til om man kan gå med på partnerens krav eller ikke.

Hvor vanlig det ene eller det andre er spiller egentlig ingen rolle. Det som spiller noen rolle er hvorvidt man respekterer avtalen man inngår. Det innebærer også avtaler som er usagt og uskrevne. Hvis man vet at partneren tar for gitt at monogami er inkludert og man unnlater å ta dette opp, så er det en form for aksept. Ingen statistikk eller genetisk forskning fritar en fra kravet om ærlighet overfor de som stoler på en. Det mener ihvertfall jeg.