Fra Wikipedia:
Monogami (frå gresk monos, 'ein', og gamos, 'bryllaup') eller eingifte tyder å ha berre ein partnar, anten livet ut eller i ei viss tid. Monogami er vanleg hjå ein del dyreartar og blir sett på som eit ideal blant menneske i mange delar av verda. Brot på ein lovnad om å vera monogam blir kalla utruskap.
Dette idealet om monogame forhold har vært diskutert i minst hundre år, sikkert mer. Det kan sees på som det ultimate ideal og bevis på ekte kjærlighet, men det kan også sees som et umenneskelig offer og et fengsel.
Det finnes en del forskning, men variasjonene er ganske store og feilkildene er nok enorme. Uansett; I en undersøkelse fra Oslo på midten av 1990-tallet fant Træen (1997) at 42 % av mennene og 34 % av kvinnene hadde hatt sidesprang under samboerskap eller ekteskap. Noen år senere, i 2002, går det frem av tall fra Nasjonalt Folkehelseinstitutt, basert på svar fra et landsdekkende utvalg på 3600 personer i alderen 18 til 49 år, at 29 % av mennene og 23 % av kvinnene har vært utro en eller annen gang i livet. Personlig tror jeg tallene kan være enda større, det er mange grunner til at folk juger i slike undersøkelser, men om man legger disse tallene til grunn er det i hvert fall mye som tyder på at utroskap er temmelig vanlig.
Når jeg diskuterer med venner er det fort gjort å sitte igjen med inntrykket av at monogami er det eneste rette fordi man har bestemt seg for at det er slik man beviser sin kjærlighet for hverandre. Hvorfor det?, spør jeg. Nei, det er bare sånn det er. Man skal ofre noe, antar jeg, og lide litt for kjærligheten. Sex er en personlig greie mellom to og man skal ikke dele med andre. Sånt sier de, og jeg må bare ærlig innrømme at jeg ikke forstår helt hva de mener. Om jeg har et vennskap med en person gjør ikke det et annet vennskap mindre, enten det er et vennskap med eller uten sex.
Opp gjennom årene har jeg vært vitne til mye utroskap, både på jobben og blant venner. Mange vil gjerne være monogame, men det betyr i praksis at de vil at partneren skal være det, seg selv er de ikke like nøye med.. Følger man litt med fanger man opp ting de fleste ikke er villige til å fortelle om, men det har også hendt at jeg rimelig motvillig har blitt brukt som alibi av utro venner. Jeg har også vært «den andre kvinnen» selv – og jeg har vært utro. Så det er vel ikke så merkelig at jeg ikke helt har troa på dette konseptet.
Saken er at jeg ikke gidder å late som mer. Jeg har ikke lovet min nåværende partner at jeg ikke skal være sammen med andre. Det er ikke helt ukomplisert, for han forventer etter hvert at det er sånn det skal være likevel. Men jeg stritter imot å gå inn i et sånt forhold en gang til. Ikke at jeg har lyst til å gå helt hippie og ha fri sex over alt, men jeg ser bare ikke på det som spesielt problematisk om man har sex med andre når det faller seg naturlig slik. Jeg liker å bli prioritert når jeg er til stede, men jeg bryr meg ikke så mye om hva han driver med når jeg ikke er der. Det er min holdning til saken.
Så kan man jo argumentere med at det er praktisk med et forpliktende fellesskap til en partner når man har barn sammen og skal få AS Familien til å fungere. Jeg ser ikke noen motsetning der. Det jeg synes er høl i huet er at en tilfeldig bj på et julebord skal bli så viktig at det setter AS Familien i fare!
Så hva mener dere? Er monogami et realistisk ideal? Hvorfor er det så viktig å være monogam? Er ikke dette idealet først og fremst en unnskyldning så man skal slippe å håndtere sin egen sjalusi?