Akk ja. Barndomstraumer. Jeg har to ting som jeg har bitt meg merke i, det ene er en hytteopplevelse jeg hadde langt inn i skauen på øst-finnmarka, og det andre er en gjentakende ferberopplevelse.

Kan starte med det første som rett og slett kan klassifiseres som total mindfuck. Da jeg var syk som liten, muligens rundt åtte til ti år gammel, brukte jeg har vannvittige vrangforestillinger. Det var ikke som om at jeg så folk og skumle ting vandrende rundt, monstre og skumle menn. Men hele sansesystemet mitt var totalt ødelagt. Jeg kunne våkne opp midt på natta, og der jeg lå i senga følte jeg meg helt vannvittig liten. Hørselen min var forvrengt på en ubeskrivelig måte, og det virket til at jeg på en måte kunne se meg selv i tredjeperson samtidig som jeg observerte med øynene i førsteperson. En type ut-av-kroppen opplevelse uten at det var det. I tillegg var oppfattelsen min for tid og rom forvrengt. Samtaler eller det min far sa til meg var så merkelig så merkelig å høre på. Fordi tid, rom, hørsel og syn var helt merkelig satt sammen. Så når han prøvde roe med ned gjorde det egentlig bare vondt værre.

Forfatteregenskapene mine er ikke gode nok til å kunne skildre på hvilken måte jeg oppfattet verden da jeg våknet. Jeg kunne gå rundt i huset, føle og ta på ting. Alt jeg tok ved virket til at hadde en veldig ru eller hårete overflate, samtidig når jeg gikk eller snudde meg, så gikk ting litt i slow-motion samtidig som det stykkevis gikk i fortfilm. Hvis du har sett den amerikanske versjonen av "the ring", hvordan hun beveger seg på vei mot tven, er det kanskje en litt beskrivende måte å tenke hvordan jeg oppfattet mitt eget ganglag.

Min far kunne våkne opp med at jeg sto og stirret skrekkslagen på ham mens jeg tok på ansiktet hans mens jeg uttalte "Alt er ødelagt... Alt er ødelagt", for det var virkelig den oppfattelsen jeg hadde på omgivelsene. Jeg har i seinere tid, da jeg var rundt 22, hatt samme opplevelse da jeg våknet opp og hadde fått en skikkelig dose med omgangssyke. Jeg vet nøyaktig hvordan jeg føler det, men det er veldig vanskelig å beskrive på en givende måte.


Den andre tingen jeg vil skrive om, er en spesifik hendelse jeg hadde da jeg var alene på hytta for å fiske for en del år tilbake. Jeg var ikke nødvendigvis så veldig liten, rundt 17 år. Hadde dratt alene inn på hytta som ligger på fjellet og inn i skogen, kanskje ei mil fra all annen sivilisasjon. En riktig hytte, bygd rundt på 60-tallet av min bestefar, med utedo, damp og det hele. Solcellepanel for strøm, og en bekk liggende vel rundt 50 meter fra hytta. Hytta ligger ikke så veldig langt unna en populær fiskeelv, det var derfor jeg var på hytta, for å fiske.

Kan også fortelle at jeg er naturlig rolig og blir ikke redd i situasjoner uten at jeg får tenkt meg om, jeg er ikke redd for å være alene på øde områder, og heller ikke om natten. Tror ikke på spøkelser eller overnaturlige ting i noen særlig grad. Jeg tror på det som kan forklares, beskrives og på alle måter være logisk.

Uansett, det er passelig sent på høsten. Så sent at det har begynt å bli mørkt på nettene. Det er ingen vind da det er midt i skauen hyta ligger, og nettene er særdeles rolige til vanlig, bortsett fra en og annen lyd fra det skoglige dyrelivet. Våkner brått opp, midt på natta, jeg ligger på mage og føler at det er noe som er riv ruskende galt! Jeg får frysninger som starter ved øra og strekker seg langt nedover hele kroppen og klinger seg rundt låra mine. Det er frysninger som går i bølger, og borer seg langt ned i ryggraden. Jeg får i det hele tatt frysninger bare ved å tenke på den følelsen jeg hadde.

Det er noe eller noen i samme rom som meg. Skrekkslagen ligger jeg der, på mage. Noe har vekt meg tenker jeg for meg selv, jeg sover normalt meget rolig om nettene, men ikke i natt. Av en eller annen grunn tør jeg ikke helt snu meg i skrekk over hva det er som venter meg. Mens jeg ligger der i kanskje ett minutt, føler jeg at plutselig begynner dette noe å komme nærmere meg. Jeg kan ikke høre noen fotsteg, for det er kun en følelse jeg har, men den er så virkelig som noen som helst annen følelse man kan tenke seg.

Jeg visualiserer at det er noe som rager høyt opp under taket, er en mørk skikkelse. Klokka er begynt å bli passelig ut mot morgenen, for det har allerede begynt å lysne litt. Så jeg vil kunne se det som står bak meg dersom jeg bare snur meg. Men det er noe som holder meg tilbake, noe helt ubeskrivelig.

Skikkelsen bak meg strekker nå ut en arm. Husk at alt dette kun er basert på hva jeg føler i det øyeblikket jeg ligger på magen. Jeg har ikke sett eller hørt noe, det er kun følelsen som spiller på meg. Armen kommer nærmere meg, og pulsen min slår stadig kjappere, jeg begynner å svette og puste tyngre samtidig som jeg kjemper for å ligge så stille som mulig. Jeg vil ikke at skikkelsen skal vite at jeg er våken. Det er en hard kamp mot puls og pust.

Plutselig. På min høyre fot føler jeg plutselig jeg at det blir lagt en finger på hælen min. Like ved akillesen. Hele kroppen min stykker til i sjokk av at det ikke lengre bare er en følelse jeg har, jeg blir livredd, men ligger fortsatt der på mage og kjemper mot min egen frykt og forståelse. Det er noe fysisk som faktisk har lagt en finger på min akilles.

Den rører seg ikke, skikkelsen står der, og av en eller annen grunn står skikkelsen og peker på foten min. Hva er dette? Til slutt klarer jeg å samle mot til meg, overvinne frykten, snur meg veldig kjapt for å møte min motstander. Det er ingen der.

Viser seg at noe av min mest skremmende opplevelse er mitt eget sanseapparat som har spilt meg et puss. Mens jeg lå der, har jeg helt ubevisst og uten å merke det, flyttet høyrefoten min nærmere og nærmere sengekanten. Hvorpå jeg til slutt kom borti fotstolpen som står opp på hvert hjørne av senga.