Det er lite jeg husker fra før og under tidlig barneskolealder, men noen ting har festa seg. Som kjent er man ikke særlig rasjonell i den alderen, og i tiden jeg refererer til lot jeg virkelig fantasi og følelser få fritt spillerom. Følgelig hadde jeg noen opplevelser som til dags dato sitter spikret i hukommelsen, og som jeg fremdeles nesten får meg til å grøsse når jeg tenker på det.

Helt siden jeg var bitteliten, så lenge jeg kan huske, har jeg hatt problemer med å få sove. Jeg lærte å lese i svært ung alder, og pleide å lese bøker på senga før jeg sovna. Dette oppdaget dessverre min far etter en stund, og det hendte han skrudde ut sikringa nede i gangen for å påtvinge meg mørke, og etterhvert søvn. Dette var selvsagt godt ment, men jeg var på denne tiden veldig mørkeredd, og fantaserte om monstere, mordere og alskens forferdeligheter når jeg stirret ut i mørket. Jeg husker spesielt en gatelykt jeg såvidt skimtet gjennom en gran utenfor vinduet, og hvordan denne i flere år var delt i to av en grein, slik at det jeg så var to lysende øyne.

Alt dette var vel og bra, skummelt var det jo, men jeg klarte meg. Verre ble det da jeg ofte, sent på kvelden, kunne høre føtter liste seg sakte men sikkert opp trappen til loftet der rommet mitt lå. Trappen knirket, og skrittene kom nærmere og nærmere. Til slutt stoppet de rett utenfor døren min, og jeg husker hvordan jeg lå under dyna og knep igjen øynene mens jeg kaldsvettet og skalv av redsel for hva slags ondskap som lurte utenfor døra mi. Jeg kan nesten ikke få sterkt nok frem hvor dypt dette gikk innpå meg, og hvor ekte og konkret frykten føltes. Jeg trodde virkelig, hvis jeg ikke klarte å holde meg heeelt stille, at styggingen utenfor døra ville komme inn og gjøre forferdelige ting med meg.

Hver gang endte det dog, etter det som føltes som en evighet, men som sikkert bare tok 10-20 sekunder, med at skrittene slepet seg sakte tilbake mot trappa, ned trinnene og ut på gulvet i første etasje. Etter dette pleide jeg ikke å få sove på lenge, og jeg husker en periode da jeg hadde regelrett angst for alt som hadde med legging å gjøre fordi jeg gruet meg til at "morderen" eller "monsteret" skulle snike seg inntil døra mi, og kanskje komme inn.

Jeg husker ikke helt når dette sluttet, og når angsten avtok, men jeg vet iallfall at det tok mange år før jeg innså hva som forårsaket lydene og angsten. Det var selvfølgelig bare min kjære, omtenktsomme far som pleide å snike seg stille opp trappa for å høre om jeg hadde slått meg til ro, akkurat som jeg pleier å snike meg inntil døra til min egen datter av samme grunn. Det var altså en handling av omtanke og kjærlighet som fremkalte frykt og avsky i mitt skjøre barnesinn.

Heldigvis er ikke poden min av det mørkeredde slaget, og synes ikke å ta notis av sånne ting i det hele tatt. Men det er virkelig en ting jeg har hatt, og vil ha i bakhodet når det kommer til barn, man vet aldri hva de får med seg, og hvordan de reagerer. Så moralen i denne historien må vel bli noe sånt som: La barn være barn, og tilnærm deg på en direkte måte, uten lureri og fantestreker. Må du på død og liv sjekke innom, så sjekk ordentlig, det er bedre å risikere å vekke barnet enn å utsette dem for potensielt frykt- og marerittfremkallende impulser.

Jeg er interessert i å høre andres skumle historier spunnet i fantasifulle barnesinn, så har du en, kjør på!