Hvilken: E Unibus Pluram: Television and U.S. Fiction av David Foster Wallace

Hva: Et essay om TVs rolle i samfunnet, hvordan det påvirker folk, og kontemporær fiksjon.

Hvorfor: DFW er en av mine favoritforfattere, og jeg holder til enhver tid på å lese noe av ham.

Hvordan: Han skriver alltid verbost, men dette essayet var tyngre å lese enn det meste annet jeg har lest av ham. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke er helt i støtet om dagen, eller om det faktisk er spesielt tungvint skrevet, selv til ham å være.
Han skriver morsomt og ofte tankevekkende, og for meg som allerede nærer en dyp motvilje til TV var det veldig lett å finne meg selv enig i det meste han skriver.

Kort fortalt tar teksten sikte på å poengtere at TV, og den medfølgende reklamen, er skyld i et samfunn gjennomsyret av apati og depresjon, og hvordan dette påvirker samtidslitteraturens form. Hvordan problemet er uangripelig i en postmodernistisk verden hvor ironi er normen, ikke lenger et effektivt retorisk virkemiddel.
Teksten er noe datert såklart (den ble først utgitt i 1990 afaik), men mye av det holder stikk, og han forutser i stor grad både view-on-demand og internetts fremtog, men konkluderer med at valgfrihet ikke vil løse noen problemer, men kanskje snarere tvert imot. Jeg er tilbøyelig til å gi ham rett.

Alt i alt en fin tekst som helst bør leses når man er opplagt, kan som de fleste av essayene hans finnes gratis på nett.