Hei.

Jeg lå og tenkte litt, og skrev noen ord angående hvordan våre tanker og følelser styrer livene våre.

Jeg går til psykolog, og ønsker veldig gjerne innspill på om jeg er helt på bærtur her, eller om dette kan resonnere med virkeligheten for noen.
Mine spørsmål ligger nederst i innlegget, etter notatene av noen tanker jeg har gjort meg opp. Takk for tålmodigheten.


Etter en periode med dårlig søvn, merket jeg meg at min indre monolog har dreid seg mot litt dypere tenkning. Jeg overvåker tankene mine konstant, etter veiledning fra psykolog.

Jeg hadde tidligere på kvelden hatt en samtale med min samboer, om hva jeg hadde gjort hvis jeg ved et sørgelig uhell hadde havnet i samme situasjon som en av våre felles bekjente gjorde nylig. Han arvet et dødsbo. Jeg merket at jeg umiddelbart hadde en oppfatning om hvilken strategi jeg synes var best for arvingen. Fri fra emosjonelle krefter, stående på utsiden, virker alle beslutninger enklere.

Videre reflekterte jeg over følelsenes påvirkningskraft. Jeg har, for eksempel, hørt ved flere anledninger noen si at det er lett å løse andres problemer; noen vet alltid best. Men de har glemt en viktig ting, nemlig å se seg selv ovenfra. De har glemt følelsenes påvirkningskraft, og hvordan ringvirkningene av for eksempel emosjonell tilknytning sprer seg til alle livets beslutninger og handlinger. Det er ikke så rart, siden de fleste lever i nuet, som det jo også er meningen å gjøre.

Et lite øyeblikk senere kom jeg inn på tanken om at følelser også holder oss tilbake. For dersom man hypotetisk hadde fjernet følelser fra formelen som utgjør våre menneskers tankeprosess, burde ikke det mest hensiktsmessige valget være enkelt å ta?
Problemet er at når et menneske tar en beslutning, virker det å være - i alle fall for min del - alt for mange faktorer å vurdere. Og følelser veier jo blytungt, så selv om jeg liker å se på meg selv som rasjonell, så er det likevel kun emosjonelle hensyn som ser ut til å telle.
Og dette plager meg! Jeg har lyst til å bli mer kynisk, ta valg som ganger meg selv og slutte å kaste bort energi på absorbere andres behov. Flere som synes det høres befriende ut å være psykopat? Er dette noe andre har tatt seg selv i å tenke?
Dette er selvfølgelig ikke noe jeg mener helt bokstavelig, men det er slike tanker som kommer når jeg er lei og frustrert.

Tenke seg en ektemann som risikerer livet for å redde sin kone. Grunnleggende sett vil dette være en totalt irrasjonell handling, men mannens følelser bestemmer hans handlinger. Forståelig og veldig menneskelig, men også potensielt dødelig og uklokt.
Dette er satt veldig på spissen - en forenkling og understrekelse av poenget mitt.


Følelser og tanker påvirker alt vi gjør. Hvis man skal prøve noe nytt og spennende, så vet man jo ikke om man vil like det eller ikke, før etter at man har prøvd. Det vil si, man vet ikke hvordan man eventuelt føler seg etterpå. Føles det godt, så er det godt.
Man blir altså fristet, vurderer risiko mot nytte, og tar et valg.

Så kommer det en twist.

Hos mange, så slår det dessverre ut på den måten at forventinger om negative følelser og tanker, kanskje basert på negative hendelser og tidligere opplevde kriser, hindrer dem i å prøve nye ting eller møte mennesker.
Man blir igjen fristet, men irrasjonelle negative forventninger inntrer uten noen åpenbar grunn, og risikovurderingen forpurres. Eventuell nyttevurdering blir følgelig glemt, fordi man kommer jo ikke såpass langt i beslutningsprosessen når det negative fokuset blir overveldende.

Dette understreker vår overdrevne vektlegging av tanker og følelser, som jo egentlig bare er en subjektivt følt virkelighet - altså noe som ikke finnes, annet enn i eget hode.
Da har man bare kastet bort en mulighet til å gjøre noe nytt, på grunn av at dette tankekjøret jeg skriver om, stopper all fornuftig tenking og det ødelegger hvert aspekt av det man definerer som en normal tilværelse.


Det går flere veier.
Min elskede samboer nappet øyenbrynene mine da vi begynte å snakke om jogging og styrketrening. Da viste tankens kraft seg igjen; smerten fra pinsetten som herjet halverte seg. Har funnet flere ganger at å tenke på fysisk aktivitet er smertestillende for meg.
Følelsene kan være til både fordel og ulempe. De kan bøyes, endres og knebles.

Når man begynner å observere hvordan man blir påvirket av egne tanker og følelser, blir det påfallende lett å se hvor viktige de er for oss. Og mer irritert og skuffet blir man, når erkjennelsen av at dette kun er tanker i eget hode, og per definisjon ikke virkelige. Det er usynlige glassvegger i den oppdiktede labyrinten i hodet, som ikke engang finnes - i alle fall ikke for andre enn en selv.

Evnen til å forme tanker og følelser bevisst kan læres ved å observere dem, og lære dem å kjenne. Den viktigste milepælen er nådd når man ikke lenger frykter sine egne tanker og følelser. De påvirker oss ikke mer enn vi lar dem - samtidig styrer de hele vår tilværelse. Det sier i alle fall de som visstnok kan dette. Psykologene, som umulig kan forstå hvordan det er, på grunn av den emosjonelle avstanden alle mennesker har til andres problemer.

Men dette har jeg ikke sjans i havet til å mestre, og tankene mine lar seg tilsynelatende ikke styre.


Psykologen min ønsker at jeg på sikt skal meste ting som, ærlig talt, høres helt urealistisk ut.


Er det noen her som har jobbet med dette? Spørsmålet er ment til dem som har slitt med dette, og deretter tatt kontroll, men om du har medfødt stålkontroll over tanker og følelser er jeg meget interessert i å høre om det også.

Hvordan beveger tankene seg? Hvor mye skal det til før du mister kontrollen på hvordan de utvikler seg? Føler du at det er du selv som bestemmer hva du skal tenke på, og føle, og ikke minst hvordan dette påvirker deg direkte og indirekte?
Jeg er meget interessert i erfaringer rundt mestring og feiling på dette, enten alene eller med psykolog. Og alle andre innspill såklart.

Jeg skriver dette innlegget delvis fordi jeg er frustrert over hvor teoretiske og lite virkelighetsbaserte disse behandlingsformene fremstår for meg. Enkelte former for terapi blir meg forklart uten noen form for dekning som jeg finner forståelig. Det virker bare av seg selv.

Ha en fin dag, grublere, bekymrede sjeler og alle andre.