Var sammen med ei som absolutt ville at jeg skulle røyke mindre, men jeg hadde ikke lust til å forandre meg mot min egen vilje så ba henne gå eller finne deg I Det. Etter en stund fant jeg ut at jeg skulle ta pause da, for å bevise meg selv at jeg kan, som gikk temmelig fint først, men jeg følte ingen forståelse eller sympati /medfølelse fra henne. Jeg sov dårlig og hadde dårligere samt mer ustabilt humør når jeg ikke røyket, og så bruker man mere energi på å håndtere symptomene og da er Det fort å bli stresset etc og holde på å klikke. Dette er ikke noen Andres ansvar enn den som selv velger å ikke røyje, men mennesker har svakheter og slike tilstander Kan gjøre en mindre rasjonell osv men de fleste innser Jo om noe er for drøyt temmelig fort. Selv da vil man kanskje ikke komme med unnskyldningen før man har sett tilbake og innrømmet Det for seg selv.
Det er når dette skjer at en partner enten må reise vekk til man har blitt stabil igjen, eller så må de prøve og forstå, og kanskje være litt tålmodig og ikke lage en stor sak ut av ubetydelige ting. For når man slutter, og er sånn I noen dager/uker. Så er sjeldent negativiteten ment å rette mot deg og Det er ingen grunn til å forsvare seg ved å returnere negativiteten.

Om Kona di skape et nytt Liv, altså føder, hyler skriker og hun da slår deg I ansiktet slår du ikke tilbake, så om partner skal skape et nytt Liv for seg selv som er langt I fra så øyeblikkelig intenst smertefullt men mere dratt ut til en "smerte" over lengre tid som en ubevisst negativitet og som hvis man kunne velge aldri ville vært nødvendig.

Viser man bare litt ekstra aksept de dagene ukene så vil vedkomne bli mye mer motivert og ikke kunne skylde på at "du er sur uansett fuck you går og ruser meg heller"