Jeg vil påstå det er en stor forskjell på å gjøre en person en bjørnetjeneste kontra det å faktisk støtte en person. Selv om en ikke klarer å fungere i ordinært arbeid trenger ikke det bety at den beste støtten som kan gies her er å øse på med økonomisk støtte for deretter og la denne personen sitte der uten å ha noe som helst å bedrive dagene med?

Joda, Norge er jo kjent for å øse på med kroner til de trengende, til og med de som er/var på rømmen får/fikk jo økonomisk støtte. Så en skal vel ikke klage?

Sier ikke at man har det så forbaska ille her i lands sammenlignet med mange andre land. Jeg befinner meg vel fortsatt der hvor jeg mener at hvor en har mulighet til å benytte seg av ressurser som allerede er tilgjengelig, hvorfor ikke benytte seg av dem?

Jeg synes det kan være å dra det litt langt at en som er født med hemninger i dette landet bare skal stues/trues inne og nektes å være i aktivitet. Dette er en helt sikker vei på å ikke kunne klare å bidra til samfunnet i det hele tatt igjen for mange. Er det her en har vunnet den gullbilletten tro? Hvem er vinneren som du ser så klart her?

Personlig skulle jeg heller ønsket at den som ikke klarte å fungere for egen maskin like vel fikk lov til å bli med, med det de klarer, altså bidra med det de kan. Kanskje det bare er jeg som er sær som ikke ser på det økonomiske som det aller viktigste, men mener den menneskelige støtten er mye viktigere.

Jeg kunne vært ute i noe form for arbeid som igjen kunne smittet positivt over på mine barn. Slik det er i dag får de heller se at far sitter på rompa og pengene kommer inn på konto. Klager på ingen måte på pengestøtten en mottar hver eneste måned. Når det er sagt så kan jeg ikke se vekk fra at f.eks Uganda kan ha bedre menneskelig støtte til de med utfordringer enn hva Norge har. Jeg vet bare at i dette landet skal en helst ikke komme seg ut i aktivitet igjen når en først har havnet i uføret. Kan ikke forstå at det er meningen at det skal være slik?