Sitat av
OhHai!
Jeg siterer en kommentar på videoen du lenket til fra en som virker å kunne litt om molekylærbiologi
:
"
Jeg er egentlig enig i hovedargumentene her, men vi må likevel rydde opp i molekylærbiologien.
C-vitamin er en sterk antioksidant og tanken er jo at den skal redusere skadene fra det oksidative stresset som oppstår under en sepsis. Oksidativt stress gir stor skade på celler og organer, og vitamin C kan potensielt redusere denne skaden. I tillegg er vitamin C en kofaktor for flere enzymer. På denne måten er det både viktig for immunforsvaret og for at kroppen skal kunne produsere vasopressorer. En vasopressor bidrar til å holde blodtrykket oppe (sepsis gir jo alvorlig blodtrykksfall). Dermed kan kanskje høydose vitamin C bidra til at kroppen selv produserer nok vasopressor.
Men så var det dette med mengden C-vitamin. Pasienter som har sepsis har vanligvis lave nivå av C-vitamin, eller alvorlig C-vitaminmangel. Årsaken er at den kraftige immunresponsen bruker opp C-vitaminet i kroppen. Dette er godt kjent fra studier på akutt syke/sepsispasienter. Lave C-vitamin nivå er assosiert med økt dødelighet, organskade etc. Men det betyr ikke at å rette opp C-vitamin-nivå retter opp disse skadene. Det er er aller sykeste med den kraftigste immunresponsen som har mest organskade og høyest dødelighet uansett, så C-vitamin trenger ikke være årsaken her. Det er likevel et godt (molekylærbiologisk) rasjonale for å gi C-vitamin"
- BananaFurby
Man vet virkningen av C-vitamin, og det er helt riktig det kommentatoren skriver her. Molekylærbiologi og biokjemi er viktig for å forstå hvordan prosesser i kroppen fungerer. Det er derimot ikke slik at det nødvendigvis fungerer i den kliniske settingen. Det er mange flere faktorer som spiller inn enn selve virkningen av C-vitamin: hvordan kroppen tar det opp, hvor mye C-vitamin som er tilstede fra før av osv. Derfor er det som Wasim sier, viktig å drive kliniske studier der dette testes og prøves grundig. Hele tiden finner man nye legemidler som på papiret vil kunne kurere sykdommer, men det er ikke før dette testes grundig i skikkelige studier at dette kan implementeres i behandlingen av en sykdom (og det er de færreste som faktisk har virkning!). Dessuten er det ikke bare det oksidative stresset og skadene på cellene som gjør sepsis farlig. Det er sjokktilstanden og det faktum at det er bakterier i blodet som gjør en syk.
Og Wasim har et enormt viktig poeng på slutten: integriteten til legene kommer av grundige studier og solid evidens. Hvis man åpner for å behandle pasienter uten skikkelig evidens for behandlingen mister man tilliten til legene, og det er problematisk.