Sitat av
Whistle123
Nå tar du meeeeegeet feil!
Jeg tror laaaangt ifra at heroin er noe man kan leke med, jeg lagde en rusrapport over min opplevelse av 1 gang jeg prøvde heroin, det var sånn jeg opplevde det.
Og du som har vært avhengig kan ikke nekte på at det er en herlig følelse selve rusen.
Jeg vet veeeeldig godt hvordan følelse kompisene min har inni seg. De sliter som faen. De har uttallige selvmordsforsøk på papiret.
Og jeg er så lite stolt av at jeg har prøvd det.
Heroin holder jeg meg unna fra nå, av den grunn av at jeg vet hva de har mista. Jeg trenger ikke noe moralpreken!
for jeg er så innmari klar over at det ikke er bra, at det ikke er noe å leke med eller kødde med.
Så hva er det du har skutt i armen din det siste året da? Minus eller speed? Når man allerede skyter på speed så er det sinnsykt lett å bare "prøve minus en gang", for så å plutselig bli hektet en kort stund etterpå. Jeg lover deg. Du kan velge å høre på de med erfaring og som prøver å advare deg, eller du kan fortsette i ditt kjør og se hvor langt du kommer før foreldrene dine plutselig ikke vil ha kontakt lenger. Hvor lang tid det tar før du må amputere armen(i værste tilfelle). Du sitter alene og skjønner ikke hvorfor bestekompisen din plutselig ikke svarer når du ringer, du synes jo at han bør forstå og støtte ditt rusproblem. Egentlig skjønner du ikke hvorfor han ikke hadde lyst å prøve heroin da du spurte han.
Men så en vakker dag, innser du frykten du har skapt hos dine venner og familie. Frykten de hver jævla dag har for at du skal gå i overdose og dø. At de ikke får si hade, at de ikke fikk ha en siste time med deg siden ingen lenger ville møte deg. Frykten foreldrene dine har siden de hadde store drømmer for ein egen sønn, moren din drømte om et barnebarn og faren din drømte om å dra på fisketur bare dere to med hver sin øl og god stemning.
Tenker du ikke over det slik? Jeg gjør hver dag. Og jeg griner. Jeg ber om tilgivelse, jeg hater meg selv iblandt. Men hjelper det?
Det hjelper ikke å sitte alene i et hus og grine og angre, man må ta de store stegene selv og først innse hva man har skapt. Innrøm at du har et rusproblem og at du kanskje ikke er klar for å endre på det nå, men du vet ialefall at situasjonen du er i nå ikke skal være din hverdag resten av ditt liv.
Så begynner den lange prosessen å vinne tilbake tillit fra familien og venner. Vær så god, det er bare å begynne. Det vil ta lang tid.
Jeg brukte minus daglig i 2012, nå er det 1-2 ganger i mnd. Jeg har vært sterk, men min familie har vært mye sterkere!
Å se min far grine mens han står i retten og forteller om min barndom, hvor flink jeg var med hestene mine og at han hver dag ba om at jeg skulle bli rusfri er noe av det sterkeste jeg har vært igjennom. Høres ikke så fælt ut når jeg skriver det her, men der og da følte jeg en slik skam over hva jeg hadde gjort. Over en lang periode dreit jeg rett og slett i mamma og pappa som et menneske, jeg så på de som min bank og personlige sjåfør. Kan du tenke deg noe slikt? Min familie er jo lei seg fordi jeg sårer meg selv, de elsker meg og vil at jeg skal elske meg selv også.