Jeg tror ikke jeg ville argumentert for å gi seg hen til hat i fri dressur, det går åpenbart filleveien ganske kjapt. Mennesker kan ikke hate mennesker, da rakner sivilisasjonen. Man er jo også en god sørstatskristen og vet at man skal elske sin neste som seg selv. Det er derfor vi trenger å gå gjennom dehumaniseringen, som jeg mener dødsstraff er et middel for. Det er bare disse det er lov å hate, disse helt spesifikke enkeltindividene vi har fratatt menneskestatus, eller som selv gjennom sin handling har gitt avkall på den.

Jeg tenker altså ikke at avlivningen er det hatet munner ut i, der det kommer til uttrykk eller det som tilfredsstiller det. Folk flest deltar jo ikke direkte i den prosedyren. Jeg ser det mer som et rituale som skarpt oppretter skillet mellom menneskene, de vi skal elske, og monstrene som er unntatt dette budet. Selve dødsstraffritualet, ikke nødvendigvis de enkelte avlivningene men instituttet i seg selv, tror jeg avhjelper den kognitive dissonnansen. Den dissonnansen må vi andre leve med, vi som kjenner både hat og kjærlighet til menneskeheten, og anerkjenner at liv, relasjoner og samfunn er jævlig kompliserte greier.

Gratulerer med innlegg nr 666 i dødstråden, forresten.