*pi:

Slik jeg tolker Myoxo, og jeg er enig med ham, så er han nok enig i det du skriver avslutningsvis her. Og det er jeg også. Selvsagt skylder man partneren sin å være åpen og ærlig. Selvsagt er det mange som lever middelmådige liv hvor betydningsfulle sjanser flyr dem hus forbi (men jeg tviler på at det er fordi tredjeparter kategorisk unngår å legge an på folk i forhold). Selvsagt skal man behandle andres følelser og sin partners tillit med respekt. Og selvsagt skylder vi ingen et kjærlighetsliv.

Ingenting av dette er i konflikt med det Myoxo sier, helt opp til det punktet hvor "minimalt med moralske regler" renner over til en tredjepart. Det handler nå ikke bare om relasjonen mellom kun de to opprinnelige partene, med alt av ærlighet og åpenhet man må mene skal gjelde for de. Det kommer altså en tredjepart inn og kompliserer bildet. Bare fordi en tredjepart blir betatt av eller forelsket i noen som allerede i utgangspunktet er opptatt, som er helt greit i seg selv, så gir det ikke nevnte tredjepart noen automatisk rett til å dytte nesa si ned i den suppa der og iverksette en prosess for intervensjon og installasjon av seg selv. Det er vel dette Myoxo er opptatt av. Dersom forelskelsen er gjensidig og den aktuelle parten som er i et forhold velger å bryte ut og forfølge den avstandsforelskede after the fact er ikke det som er problemet. Problemet er for tredjemannen å aktivt fasilitere og gå inn for å realisere denne muligheten, hvor målet rett og slett er å bytte plass med den andre parten, og som Myoxo så fint illustrerer få en sluttsum der to mennesker som har det greit blir forvandlet til 3 mennesker hvor en av dem ender opp med et jævla kort strå.

Nå, det er fullt mulig at det ender med en slik sluttsum uansett. Greit nok. Men det er noe med hvilken prosess som får dette til å skje, der å aktivt fasilitere det som en tredjepart også slår meg som egoistisk og ikke så veldig moralsk aktverdig. Hvorfor må man gjøre dette? Hva slags rett har man til det? Hvorfor kan man ikke la det gå? Det er for mange hvis og for mange forbehold, og det er et altfor lite nåløye i praksis hvor sluttsummen ikke ser så rød ut dersom dette funker. Ingenting av dette vet noen godt på forhånd. Spesielt ikke tredjeparten. Jeg ville mistet noe av min integritet dersom jeg forsøkte meg på det samme. Jeg har da ingenting inn der å gjøre uansett hvor forelsket jeg måtte være. Jeg har da ingen anelse om hva slags komplikasjoner det kan medføre. Jeg har da ingen anelse om jeg fanger den det gjelder i et svakt øyeblikk eller en svak periode hvor vedkommende kan ende med dyp anger og skam og potensielt gruse hele forholdet som egentlig fungerte greit nok. Jeg har da ingen anelse om hvordan dette påvirker det som kan bli den nye tredjeparten. Jeg har ingen anelse om hva slags konsekvenser dette får for noen. Så jeg beholder gjerne forelskelsen min, men jeg synes det er galt av meg å handle etter den ut av respekt for både den jeg er forelsket i, meg selv og ikke minst den potensielt nye tredjeparten. Dersom forelskelsen skulle være gjensidig så får den det gjelder rett og slett bryte ut på eget initiativ og ta opp tråden med meg.

Men eh. Dette er litt vanskelig. Jeg skjønner jo at du mener man eventuelt skal gå aktsomt og forsiktig frem. Jeg får allikevel ikke ristet av meg mitt instinktive ubehag ved hele greia. Mulig at jeg krisemaksimerer for mye i forhold til situasjonene du tenker deg *pi. Mulig jeg bare er gammeldags her. Mulig jeg tenker sånn fordi jeg er mann. Mulig jeg tenker sånn fordi jeg er en gammaldags mann (på akkurat dette punktet). Jeg vet ikke, men vil gjerne kalibrere tankene mine så jeg kan ta en god og nyansert stilling til det hele.