For noen uker tilbake innså jeg at jeg og var litt avhengig av sukker, og kutta det tvert. Uten å særlig tenke over det, noen dager etterpå, handla jeg inn massevis av tørket frukt som jeg begynte å spise på. Nok til å bli sittende på ramma og godta nederlaget. Det var nok cravings som utløste handlingen min.

Uten at jeg skal gå god for forskningen, later det til fra opptil flere anekdotiske sammenstillinger og bevis at det er en viss bakterieflora som dannes av det du spiser. En endring i dette, gjerne i form av sukker/karbohydratinntak så vil gjerne "magen" fortelle deg at sukker er akkurat det du trenger, og effekten er nevnt som tidligere; cravings. Tilsynelatende består vi av en ikke-insignifikant andel av både bakterier og nevroner som mater informasjon rett inn i hjernebarken og fungerer på nesten en Ophiocordyceps unilateralis metode i å få deg til å innta det samme som har dannet nevnte flora.

Fra en anekdote til en annen: sukkerjaget blir å opphøre og du *må* ikke erstatte det med noe annet søtt. Noe av det vi gjør mest av i vårt liv er urovekkende nok tilsynelatende et felt vi definitivt vet lite om. Det kan godt være at jeg ikke godt nok kjenner kroppens virkningsmetoder men omtrent alle artikler og papers jeg har lest om energiinntak har en viss eim av "tjæ over seg". Dog, hver bidige gang jeg har følt noen form for craving eller "jag" av noe bestemt har det vært i mangel av et spesifikt mineral (blodprøvetest), eller ved radikale endringer av matinntak (anekdotisk).

Hvorvidt det er medisinsk korrekt og begrunnet opp og i mente med grafer pekende i alle mulige og umulige kardinalretninger, skal jeg ikke uttale meg om, men tankemønsteret har hjulpet meg i å ignorere suget.