Demokratiske tradisjoner kan være fryktelig frustrerende! Det var for eksempel ingen tradisjon for at den amerikanske kongressen bare skulle si rett ut til presidenten at de ikke kom til å godkjenne noen kandidat til høyesterett overhode fordi de heller ville gamble på å få en republikaner etter valget som ville gi de en mer konservativ kandidat. Men det gjorde de under Obama, i nesten et helt år. For deretter å bryte alle tradisjoner den andre veien og rushe en kandidat gjennom da en ny dommer døde helt på slutten av Trumps periode. I mellomtiden gjorde demokratene gode miner til slett spill og forholdt seg til Reglene og Prosessene og gjorde alt etter Boka.

Problemet var at tradisjonene tok utgangspunkt i at alle involverte parter var interesserte i å drifte et fungerende demokrati. Dersom en signifikant blokk bestemmer seg for å heller se på demokratiet som et spill som skal vinnes, så blir det litt verre. Da jukser de når de kan, tøyer reglene regelmessig ellers og kaster meningsløse anklager mot de deltakerne som svarer med å samarbeide enda hardere. Resultatet? Demokratene vant den store moralske seieren, republikanerne kuppa høyesterett og vil legge føringer for landet i årtier fremover.

Et annet eksempel på slik oppførsel er hvordan AKP-ml kuppet studentdemokratiet i ved universitetet i Oslo ved å rett og slett gjøre møtene så utrivelige for alle som var uenige med de at ingen lenger gadd å drive med studentpolitikk. Resultatet? En haug med resolusjoner ble vedtatt som universitetsledelsen regelrett fnyste av, den innflytelsen studentdemokratiet hadde hatt forsvant, og det en gang aktive studentdemokratiet sliter fortsatt med under 10% valgdeltakelse blant studentene. Det er ikke sånn at demokratidestruksjon alltid gir mer makt på sikt.

Det funker generelt jævlig dårlig når bare den ene sida jukser. Så som her, når Ungarn og en del andre østblokkland plutselig driter i sine løfter til EU. Noen pen løsning på floka kan jeg ikke se for meg. Men jeg kan faktisk se for meg løsninger! Og de løsningene innebærer ikke at man fortsetter "å se med bekymring på utviklingen", eller "rette krass kritikk", eller jobbe enda hardere for å følge alle demokratiske prosesser perfekt. Ei heller er løsninga å bare forlate forhandlingsbordet i avsky og la rasshøla sitte igjen alene og bestemme hva de vil.

NATO har muligens ingen tradisjon for å legge seg opp i internpolitikk i Europa, men de har et mandat om å beskytte medlemslandene mot angrep. Vi er nok fortsatt et godt stykke unna en situasjon der det er aktuelt, men det er faktisk ikke helt fjernt å betrakte indre fiender og statsstøttet politisk kreft som et angrep heller.