Bardisken, or how I learned to stop worrying and love politiet

Jobbet i en kortere periode som bartender og dørvakt på en brun, brun pub.
Dette er typen pub der det er mest folk på formiddagen en søndag, da alkoholikerne har klatret ut i lyset og kommer for å dempe abstinensene.
Det er dog 18 års-grense, og med relativt få alternativer strømmer ungdommen til i helgene.
Det skal nevnes at normalt var vi ikke mer enn 3 på jobb.

- En kveld står jeg bak baren, og vakten - en mindre dame - kommer inn og sier at "de dreper jo hverandre her ute!". Jawohl. Jeg går ut, der det er ikke mindre enn 4 GODT voksne mannfolk som ligger og bryter med hverandre på bakken, mens de velter møbler og knuser dritt rett som det er. Etter å ha sett på i en ti sekunders tid, innser jeg at her er det alle mot alle.
Jeg river bort en og en, stiller de opp til en vegg og ber de pent og pyntelig å vente. Heldigvis roer de seg med en gang.

Etter en kjapp samtale med gutta krutt, viser det seg at det hele begynte med ta en FEMTE person, som hadde forsvunnet før slåsskampen kom i gang, hadde veltet over bordet til to av disse, som deretter hadde snudd seg og slått til første og beste person. Fyren som opprinnelig hadde satt i gang det hele hadde kommet seg til pokkerivold på sekundet, mens resten av gjengen begynte å slåss.
Det var fantastisk å se ansiktsuttrykkene på de i det de sakte, men sikkert, innser hva som hadde skjedd. Resten av kvelden kjøpte de runder på hverandre og koste seg - happy ending.

- Fulle jenter og damer er faktisk det verste som finnes. Jeg trodde at livet som dørvakt kom til å bli preget av trusler fra store, trente mannfolk - men nei. Damene er de verste. De er faenmeg som spesielutsendinger fra Ottar på feil uke i måneden. En klassiker var selvsagt de som hadde "glemt legitimasjonen sin", og tenkte å spille på sjarmen for å komme inn. Protip jenter: Å prøve å ta dørvakta i skrittet hjelper virkelig ikke.

Det er et fantastisk syn å se tilsynelatende pene damer forvandle seg til hyener i det de er uenighet over alt fra menn til klesplagg. De verste slåsskampene jeg har stoppet har vært mellom damer - oppdaget rimelig fort at "catfights" fort blir til fistfights. Det som får meg til å miste troen på menneskeheten er når jeg finner ut hvorfor det hele startet, og jeg i 90% av tilfellene får et svar som "hun er stygg!", alternativt "hun satt på plassen min".

- Etter noen måneder i bar kommer man over smårriterende ting som at folk som har stått i barkø i 5 minutter ikke har ofret den minste tanke til hva de faktisk skal bestille når de får hjelp - så da bruker de gjerne noen minutter på å bestemme seg, helst mens de klager på at de måtte stå lenge i kø.
Det jeg aldri kom over, er hvor mange kunder som går bananas når du serverer drinken deres "PÅ HELT FEIL MÅTE!". Det kan være alt i fra antall isbiter i whiskeyen, til antall sugerør i drinken. Husker fortsatt en som hev to glass whiskey i gulvet fordi det var to isbiter, i stedet for 1. (Ble ikke nevnt i bestillingen).

Kom heller aldri over hvor mange som prøvde å kose seg litt vel mye i et mørkt hjørne eller på et toalett. Den beste gangen var rett etter stengetid, og alle var tilsynelatende kastet ut. Jeg fikk beskjed av en kollega om å gå inn i det andre rommet, bak i hjørnet(puben er i hovedsak delt opp i to store rom). Der ble jeg møtt av en bar gutterompe som var i full sving over noen utstikkende bein med høye hæler. Jawohl. Når jeg gikk bort var de raske med å få på seg klærne igjen - jenta på 18-19 rødmet og gikk fort ut, og fyren på samme alder passet på å beholde de 4-5 øverste knappene i skjorten åpne, rufset seg godt på håret, og gikk ut til stormende applaus fra kameratgjengen i et blitzregn uten like.

Pizza, pizza!

På et tidspunkt var jeg pizzasjåfør mens jeg gikk på skole.

- En nyansatt kollega av meg fikk sin første kjøring til en relativt fast kunde, som jeg hadde kjørt pizza til 15-20 ganger før. Hyggelig fyr - han bodde litt utenfor maksimalt leveringsområde, men vi leverte uansett. Jeg fortalte kollegaen min at han måtte ta med ballonger, for denne karen sendte alltid ungene sine til å betale for pizzaen - to smårollinger som elsket pizzasjåfører over alt på jord - og de fikk alltid beskjed om å la oss beholde vekslepengene(typisk 50-60kr i tips). Med andre ord sa jeg at han bare kunne glede seg.

Ca 50 minutter senere kommer kollegaen min tilbake, smeller pizzaen i disken foran meg, og samtalen videre går: (M = meg, FNG = Kollega)
FNG: Hva FAEN!?
M: Hva... ville han ikke ha pizzaen?
FNG: FY faen.
M: *ser ut som et spørsmålstegn*
FNG: Jeg kjørte meg vill og brukte over en halvtime dit(normalt tar det 15-20 min), og fyren kom ut med motorsag og ropte at jeg var alt for sein og kunne dra til helvete.
M: Du kødder?
FNG: Nei, han starta den opp, veiva rundt med den på 10 meters avstand mens han ropte at dette var faen ikke holdbart, og at han skulle ha pizzaen gratis.
M: Du kødder, sant?
FNG: Nei, jeg kom meg til helvete inn i bilen og kjørte det jeg klarte. Ungene til fyren satt i sandkassen bortenfor og lekte. Jeg skjelver fortsatt, for pokker!

I ettertid har kunden ringt og beklaget seg, men ble dog bannlyst fra å kjøpe mer pizza.

Etter å ha sett meg lei på kunder som har fått feil pizza/ingredienser de ikke skulle ha (typisk: INGEN MAIS!), som spiser 90% av pizzaen og kommer tilbake for å få ny gratis.
Kunden kom inn med en pizzaeske, hamrer den i disken:
"Dette er det VERSTE jeg har vært med på!". Han åpner esken, der det ligger ett enslig pizzastykke med bl.a mais på.
"Vi bestilte spesifikt uten mais! Vi er alle allergisk mot mais!"
Jeg tenker jo mitt - fyren er bare ute etter en gratis pizza.
På dette tidspunktet kommer jeg på en lignende historie fra Something Awful, og bestemmer meg der og da.
"Ingen problem, vi lager en ny en med en gang!"
Vi lager en ny pizza, uten mais, mens kunden venter foran disken, mens han prater i telefonen og forteller en kompis om den elendige kundesevicen vår, og at vi holdt på å ta livet av hele familien.

I det pizzaen hans kommer ut av ovnen, sier jeg "Da er vi straks klare!" slik at han står og følger med på meg. Deretter skjærer jeg møysommelig opp pizzaen hans, tar ett stykke opp i en pizzaeske, og kaster resten av pizzaen i bosset.
"Såder!"

The look on his face is a memory I shall treasure forever.

Reklamasjoner, roten til alt vondt

Jobbet i en butikk som solgte mobiltelefoner. Fine dager, der 90% av jobben var å forklare folk hva "3G"-symbolet i toppen av skjermen betydde. Vi solgte en mobilforsikring, som dekket alt annet enn grov uaktsomhet og fuktskader.

Dette var standard hver gang en ny iPhone kom ut:
M = meg, K = kunde.

K: Hei! Jeg har sånn mobilforsikring sant?
M: *sjekker* ja, stemmer det!
K: Flott! Har dere en nye iphonen på lager?
M: Det har vi!
K: Okei, jeg har den gamle skjønner du. Dekker mobilforsikringen at telefonen faller i bakken?
M: Det dekker den, ja. Merk at den dekker ikke fuktskader.
K: Og da får jeg den nye iphonen?
M: Det spørs, det blir tatt en vurdering på hvorvidt det lønner seg å reparere den gamle, eller å gi deg en ny.
K: Men om den er HELT ødelagt får jeg vel ny?
M: Med stor sannsynlighet, ja. Det er dog verkstedet som har siste ord i saken.
K: Flott! Takk!

5 minutter senere.

K: Hei! Jeg har vært så uheldig å ødelegge iPhonen min, men heldigvis har jeg forsikring!
M: Hei igjen, ja. Hva har skjedd?
K: Jeg var ute i regnet, og så ble den våt!

Han viser meg telefonen, som fortsatt drypper vann. Det var sol ute.

M: ... det var uheldig. Dessverre dekker ikke forsikringen din fuktskader.

Etter dette fulgte 5 minutt med banning, utskjelling, trusler om forbrukerråd og TV2 hjelper deg.

Fantastisk.