Det har gått opp for meg at jeg er en språkape. En språkape er en ape med språk, en ape er et primitivt vesen styrt av primitive følelser o.l. Språket er i siste instans et utrykk for apen i mennesket. Uten språket er vi apekatter.

Det har også gått opp for meg at det er vårt persepsjonsfelt eller bevisthetshorisont som er bestemmende for hva vi ser. I går så jeg skyggevesener fra andre dimensjoner som eksisterte samtidig og på samme sted som meg. De sto i rommet med lommelykt å lyste på meg, men de var bare skygger. Jeg var ikke høy nok til å klare å skifte bevisthetshorisonten min slik at jeg kunne se de klart og tydelig.

Dette var ikke hallusinasjoner, det var mer virkelig enn det virkelige. Det var simpelthen et skift i mitt persepsjonsfelt via en utviding av min bevisthetshorisont.

Når vi er i apemodus er vår bevisthetshorisont svært innskrenket. Vi bruker språket for å lure oss selv til å tro at denne tilstanden er mer interessant enn det den egentlig er. Når vi beveger oss opp faller språket bort, det gir ikke lengre mening. Språket gir kun mening for aper, når vi ikke er aper er språket helt overflødig og unødvendig.