Du må nok akseptere personlighetsforsndringer, mulig sinnre, krsftige abstinenser og egoisme.

Jeg begynte tidlig(16år+) med hasj, knips, alkohol og salvia til tider ala annnhver helg. I denne perioden havnet jeg med likesinnede mennesker og spenningen ble større. Følte meg endelig litt "populær" og godtatt. I dette miljøet møtte jeg kjæreste min som jeg flyttet sammen med som 18årint. Kort fortalt. Han dealet både røyk og gir. Jeg endte opp med å bli en "velfungerene" speedfreak, som kun "tok helt av" i helger og levde normslt i hverdagene.

Jeg fikk mye i begynnelsen, han var veldig "gavmild". Så, etter en stund sa det stopp. Han ville tjene på salget, ikke stresse sånn for å tilfredsstille mitt forbruk(for en egoistisk dust, var min tanke)..x Da stjal jeg bare fra han, stakk små hull i posene(evt bøffet ut)xog planlagte forbruket godt dagene fremover. Eigde ikke skyldfølelse.

Gikk på jobb som normalt, sov og spiste, sniffet eller droppet smått ca 3-4 ganger pr dag i 2år. Røykte meg ned på kveldene. Følte jeg hadde kontroll for hey, jeg har jo alltid vært så fornuftig og forsiktig av meg.x sett tilbake i tid mistet jeg mange gode venner, jeg trakk meg unna familie og holdt meg for det meste hjemme på fritiden. Var jeg ute sosialt var jeg nok litt to mutch siden jeg normalt er rolig. Lærte meg å kontrollere meg selv og holde roen etterhvert. Levde på en løgd. Jeg mistet meg selv, ble apatisk, kald og egoistisk, jeg var også sur og misunnelig på de gamle veninnene som la ut bilder av jentevors. Forstod ikke at etter lang tid med dumme unskyldninger for å ikke bli med på ting så gav de meg opp.

Jeg så ikke den dårlige behandligen jeg ga mine kjære, jeg overbeviste meg selv om at feila jeg gjorde var bare småtterier, ingenting å bli sur for. Hallo liksom. Jeg hadde bortforklaringer på alt og kunne snakke for meg, ruset vel og merke.

Jeg hadde god arbeidsmoral og skulket aldri. At ingen så det på meg er ett under, men jeg tror at siden jeg gikk ruset "24/7 "og isolerte meg under nedtur så trodde "alle" at slik var jeg.

Samboeren utviklet etterhvert ett stort sinne, og psykoser. han drakk/speedet/røykte, jeg speedet/røykte; perfect mach. Han forsvant ofte på fester, ofte utro eller på flørtern. Aldri hans feil, jeg la opp til det..

Den dag idag ser jeg hvor syk han var/rusen gjorde han. Da var dette normalen.

Han ba meg teste ut sprøyte, oppmuntret. Han ville ikke selv... Det var like før fristelsen ble for stor.

Det endte såklart ikke godt det forholdet, så etter to år "kom jeg meg unna" (vold/tvang/krenking). Han gjorde alt han kunne for at ingen skulle selge noe til meg, han spredte rykter/sannheter, tellefonterror så helomvending om savnet han hadde for meg. Jeg fortsatte å ruse meg en liten stund før livstilen ga avsmak og jeg fikk en åpenbaring. Nuff said.

Jeg holdt ut i ett voldelig forhold, fordi der hadde jeg lett tilgang og attpåtil gratis. Hatet fyren siste året. HATET. Men var livredd abstinensene og elsket rusen, så jeg holdt ut. Faket meg gjennom og utad så nok alt bra ut for de andre i miljøet. Hatet meg selv, så hvor crazy og manipulerende enkelte blir

Jeg slet med psyka lenge, er nok ikke helt ok i hode enda. Men livet er så utrolig godt som rusfri! Jeg har hatt noen skjeldne utskeielser typ 1 gang annenhvert år men aldri med amfetamin.

Har nå hus, familie og god jobb. Normal omgangskrets, ting i livet som gir mening.x

Nedfor og trist til tider, men slik har vel alle det.

Jeg kom meg ut og det frister overhode ikke lengre.
Mest, fordi jeg var ett rasshøl mot de som ikke fortjente det. Og for hvor ødelagt man blir. jeg har sett mange mennesker forandre seg til det negative. Opplevd venner ta overdoser, blitt helt koko og 1 selvmord.

Ikke bli sammen med en rusmisbruker. De kan elske. Men de elsker rusen høyest av alt og kan gå langt for å få dekt egne behov. La deg aldri overtales til å prøve, uansett hvor fantastisk det kan fremstilles. Just dont!
si gjerne han må slutte/kutte ned, men ikke ha høye forhåpninget. Lovet ofte selv venner å slutte, for å slippe mas. Jeg løy uten noe form for dårlig samvittighet.
Om de minste ting..

Tok lang tid å finne meg selv, danne en ny personlighet. Vise omtanke, medmennesklighet og engasjere meg i andre, hadde ikke greid ekte kjærligjet som anf avhengig.

Sorry for lang personlig beografi her altså. Men jeg håpe du tar vare på deg selv, og tenker fornuftig. Amfetamin er heavy greier. Uansett hvordan han bruker påvirker det personlighet, og selvkontrollen. Og risken for varige men er stor.

Lykke til, ønsker han å oppleve hvor fint det (faktisk) er å være rusfri etter lengre tid, må bare komme over kneika.

( ja rusfri, men fortsatt en del av meg så freakforum er interresant lesestoff!)[/quote]