Sitat av
Hilbert
Det høres ut som en misunnelse. Som en smertefull følelse av å ønske å ha noe som andre besitter, enten det er materialistisk, fysiologisk eller psykologisk. Da menes misunnelse konkretisert til forskjell fra sjaluhet hvor en frykter å miste noe man allerede har. Jeg har forståelse for følelsen du beskriver. Nå skal jeg ikke sammenligne i form av verken grad eller gyldighet for misunnelsen, men for å konkretisere det litt; jeg har aldri kunne gått ut på byen sammen med masse folk og på en typisk uteplass og følt meg bekvem med situasjonen hvor det pumpes ut mengder av lyd mens folk roper og later som de har en konverasjon med hverandre og begge parter ser for meg ut til å late som de forstår hverandre i dette mylderet av sanseinntrykk. Det ser ut til at dette likevel ikke affekterer de, og de bryr seg ikke om innholdet. Det er for meg uforståelig hvordan dette henger i sammen, og jeg misunner de deres egenskaper i å kunne utføre denne tribale dansen. Skal jeg være komfortabel må jeg være på en veldig mye mer stille og brun pub hvor man klarer å forstå hverandre. Jeg må kunne lese folk. Aller helst skulle de jo alle vært slik som meg så hadde jeg sluppet denne følelsen. Det viser likevel slik at den disco-arenaen jeg beskriver rett og slett ikke passer meg, der kan jeg ikke blomstre, men jeg kan trives i et helt annet miljø; i en rolig brun pub. Der er det større sannsynlighet for å møte noen som deler meg og mitt. Skal jeg utfolde meg i det jeg har beskrevet så er det tydeligvis en ting som jeg personlig må jobbe med, og det helst uten collatteral damage. Når jeg misliker de andre på grunn av deres egenskaper, så er det rett og slett en distraksjon; den jeg egentlig misliker er jo meg selv fordi jeg ikke har de egenskapene. Det sagt har jeg egenskaper de ikke kan forstå, hvorvidt de er klar over dette eller om de misunner meg i samme grad jeg gjør de vites ikke, men jeg har etterhvert blitt noe komfortabel med å kjenne meg selv og mine egne begrensninger. Det er mest det som er nøkkelen (for meg), å bli komfortabel med både begrensningene og kreftene mine. En stor del av forskjellen er hvorvidt man er klar over disse (har folk tanker eller er de NPCer?), i det hele tatt evner å oppfatte de, og akseptere de. Man må ikke hate andre fordi man selv kommer til kort.
Du formulerer deg på en avansert men fult forståelig måte, jeg liker måten du fletter ord som sjelden er brukt inn i svarene dine til meg.
Men bare sjalusi og misunnelse? Når jeg hører latter eller ser smil så føler jeg meg automatisk dårlig æ. Dette gjelder i enhver sosial situasjon, om det er mennesker jeg kjenner, vet om eller som er helt fremmede. Det starter aldri på den måten men det bunner ut i at jeg ikke takler dette synet og heller vil de skal ha det like matt og flatt som meg følelsesmessig.
Jeg har med årene blitt særdeles god til å kopiere det jeg observerer hos andre. På innsiden er det ingen ting, men mimikk, positiv og negativ respons er jeg god til. Selvom det brenner på innsiden så klarer jeg fortsatt produsere et smil, vise takknemmelighet eller lykke tross alt er falskt. Men hva er her så viktigst, hva jeg føler eller hva det ser ut som jeg føler? Det siste er det sommer mest rett, innsiden teller lite eller ikke.
Kontrollen er sterk, men ikke dominerende og det kommer sjelden til syne, men i et svakt øyeblikk så kan jeg vise det fysisk i form av disgust og hat. Som jeg nevner, sjelden. Men de gangene masken faller så er jeg redd for å bli sett. Sådan en positiv forsterkning der jeg føler meg ekstremt eksponert og ute av stand i henhold til kontroll.
Impulsiv handling av svært ødeleggende karakter. Det splitter og spalter relasjoner og muligheter for meg, personlig vekst og et tilbakefall. Jeg har hatt dette siden tidlig alder og det føles som jeg har hatt dette hele livet mitt - noe som er rart da min oppvekst har vært mer perfekt enn hos de fleste andre. I en ung alder så ble jeg henvist til en barn/ungdom psykiater som ville karakterisere borderline og dyssosial personlighetstruktur. Dette er dog lenge siden, men mønsteret gjentar seg og fagpersoner mener å se at det samme gjelder den dag i dag.
Jeg tenker de tar feil, jeg kjenner meg ikke igjen i dette på noen som helst måte sett bort fra episoder som kan reflektere og belyse denne type personlighet. Alt handler om kontroll, det er et vidunder at ingen gjennomskuer, ser eller bemerker seg noe av min oppførsel selvom det er like klart som dagen er lang