View Single Post
Sitat av Kristina Vis innlegg
Her er jeg egentlig enig. Smerte kan være en god psykometrisk indikator på livskvalitet og bør inngå i en slik vurdering, og er helt enig i eksemplifiseringen jeg har sitert. Men, jeg tror at det med mer abstrakte begreper kan by på store problemer. For eksempel antatt "lykkelighet" etter behandling. Nemlig fordi evnen til å være lykkelig, og det å ha et godt "psykolgisk immunsystem" faktisk er utrolig avhengig av andre faktorer. Lykke er blant annet sterkt negativt korrelert med personlighetstrekket nevrotisisme, og de som skårer høyt på nevrotisisme har mye, mye, mye vanskeligere for å komme seg etter en traumatisk hendelse. Det er disse som i stor grad utvilker posttraumatisk stress syndrom og depresjoner. Skal en ta luke bort disse, fordi de sannsynligvis vil ha mindre livskvalitet? For isåfall rører en borti etiske aspekt (jeg vet at du antakeligvis ikke mener dette, jeg bare problematiserer... ) Nevrotisisme kunne vært psykometrisk nok til å måle livskvalitet objektivt, men er langt fra moralsk riktig. Videre er et individs sosiale støtteapparat en helt avgjørende faktor når det kommer til hvor godt en takler å miste en fot eller tåler/overlever sterk cellegift, skal en luke bort disse? Det er på grunn av dette jeg tenker at å måle livskvalitet på forkant av en potensiell operasjon/behandling vil være utrolig vanskelig. Å måle smerte derimot, er jeg helt for
Vis hele sitatet...
Jeg synes spørsmålet blir litt tynget av formuleringen når du spør om vi skal "luke bort disse". Ideelt sett skulle vi ikke "luket bort" noen, men når vi sitter i en situasjon hvor prioriteringer må gjøres, så må man gjøre disse prioriteringene med grunnlag i noe.

Jeg ser problematikken du reiser, men dette igjen går inn under det jeg allerede har sagt: vi vil ikke alltid i praksis vite hvem som vil ende med høyest livskvalitet etter behandling, men det vet vi ikke om levealder heller. Og vi vet det heller ikke om smerte, som for øvrig også er et godt eksempel på noe som er ontologisk subjektivt, men likevel epistemologisk objektivt; opplevelsen av smerte er subjektiv, men det hindrer oss ikke fra å gjøre objektive betraktninger av den. Det samme kan i prinsippet gjøres med andre elementer som påvirker livskvaliteten, slik som depresjoner, angst, nevroser, posttraumatisk stress, tyngende psykoser også videre. Til sammen gjør dette at livskvalitet kan betraktes og sammenliknes objektivt. Det er derfor ikke mer urimelig eller umulig å gjøre en mer helhetlig vurdering og sammenlikning av antatt livskvalitet enn å kun sammenlikne fysisk smerte.

Jeg ser heller ikke at eksempler hvor avgjørelsen kan være veldig vanskelig ugyldiggjør hele tanken om å bruke livskvalitet som et utgangspunkt. Det samme kan gjøres om levealder – genetisk disposisjon mot enkelte sykdommer, hasardiøse fritidsaktiviteter, usunn mat, røyking og bruk av rusmidler er alle ting som vil påvirke antatt livslengde, og som kan gjøre det praktisk talt umulig å si at den ene personen sannsynligvis vil leve lenger enn den andre. Det er heller ikke så veldig reelt at man ender med å trenge å ta mange slike gråsone-avgjørelser, men heller at man bruker det som et utgangspunkt for at mennesker som har veldig gode prognoser for høy livskvalitet prioriteres over de som sannsynligvis vil leve med meget lav livskvalitet, når alt annet er likt – som i eksempelet med fyllekjøreren som drepte familien og må leve i store smerter, mot pasienten som kun trenger en nyretransplantasjon.

Du nevner at man risikerer å røre borti etiske aspekt, men hele denne saken er jo nærmest i sin helhet en etisk problemstilling. Man har behov for konkret prioritering av ressurser mellom pasienter, og man trenger da et utgangspunkt for å ta etisk forsvarlige og fornuftige avgjørelser i den sammenheng. Og jeg mener da at livskvalitet ikke nødvendigvis er et mer problematisk utgangspunkt enn levealder, men at det er minst like viktig, som illustrert i tidligere eksempler.
Sist endret av Provo; 23. juni 2011 kl. 15:22.