Her er jeg uenig. Livskvalitet er en subjektiv opplevelse, men det betyr ikke at den ikke kan studeres objektivt. At livskvalitet er ontologisk subjektiv medfører ikke at den dermed også må være epistemologisk subjektiv. Og det at den kan være praktisk vanskelig å kvantifisere betyr ikke at det ikke finnes objektivt rette og gale svar om temaet; det betyr bare at vi per nå ikke har en veldefinert metrikk. Den subjektive opplevelsen av livskvalitet foregår på hjernenivå, og det er derfor tilsynelatende ingen grunn til at det ikke skal eksistere noen metrikk av prinsipp selv om den ikke er tilgjengelig for oss nå – det er altså fullt gyldig å hevde fra et objektivt ståsted at person A har høyere livskvalitet enn person B, hvor dette er enten sant eller usant, selv om vi ikke alltid har svaret på slike sammenlikninger i praksis.

For å ta en analogi. Vil det være en ugyldig betraktning å si at tunge ting har en tendens til å treffe bakken med en større kraft enn lette ting, og at ting som faller fra høyt oppe har en tendens til å treffe bakken med en større kraft enn ting som faller fra et lavere punkt, hvis vi ikke har den nøyaktige formelen som funksjon av masse, høyde og variasjon av intensitet i tyngdefeltet? Hvis vi ikke har denne formelen, så kan det være praktisk umulig for oss å forutsi med sikkerhet at hvis gjenstand A faller fra høyde 1 så treffer den bakken med en større kraft enn hvis gjenstand B faller fra høyde 2. Likefullt har en påstand om hvem som faller med størst kraft et riktig eller galt svar, og i mange tilfeller vil det rette svaret være tilgjengelig for oss på tross av at vi ikke kjenner metrikken i detalj – si for eksempel hvis gjenstand A både var tyngre og falt fra en større høyde.

Selv om vi kan støte på situasjoner hvor vi sliter med å avgjøre nøyaktig hvem som vil få den største livskvaliteten etter behandling, vil det også være tilfeller hvor dette er rimelig tydelig. Det kan oppstå situasjoner hvor vi har all grunn til å forvente at en person kommer til å leve med enorme smerter, mens en annen vil bli god som ny – kanskje også den første personen fyllekjørte en bil og endte med å drepe sine beste venner og nærmeste familie, mens den andre har alle sine nærmeste intakte og i fin form, og kun trenger en nyretransplantasjon. Eller hva hvis en person vil kunne behandles, men må leve sine antatt resterende fem år med ubeskrivelige smerter lenket til sykesengen, mens en annen, med samme prislapp, er antatt å leve i fire år som om han var helt frisk? Er det da riktig å bruke ressursene på den første personen fordi han eller hun har noe høyere antatt resterende levealder?

Er ikke levetid individuelt betinget? Alt du har å gå ut i fra når det kommer til levetid er statistikk. Man kan kun si hvor gammel personen sannsynligvis ender med å bli, ut fra kunnskapen som foreligger. Om personen vil leve i 90 år til, eller i to uker til, er fullstendig individuelt betinget. Dette er til syvende og sist nøyaktig samme utfordring og problem som med livskvalitet – i noen tilfeller kan man være veldig trygg på hva som er det rette svaret, og i andre tilfeller vil det nesten bli gjetting, men at vi ikke har svaret i praksis betyr fortsatt ikke at det ikke finnes svar av prinsipp.