Vel, uten at noen av de har behov for at jeg forsvarer de; forskjellen på slashdots og ivioynars innlegg er ikke prinsipielt, ideologisk eller i etiske holdepunkter, men i at ivioynar mener det samme prinsippet bør/kan være gjeldende i global sammenheng. Ingenting i slashdots innlegg omtaler geografisk begrensning av dette prinsippet. At du anser det ene innlegget som navlebeskuende og "nisseluestinkende" og det andre som visjonært og helhetlig er i mine øyne en helt urimelig betraktning.

Det kan kanskje høres kynisk ut, men enhver realistisk regel for grunnlag i prioriteringer mellom pasienter vil nok gjøre det. Spørsmålet blir jo da, så lenge man faktisk må prioritere, hva annet skal det være aktuelt å prioritere på grunnlag av enn leveår og livskvalitet etter behandling? Hvor mange pasientens død vil gå utover, og hvor hardt det vil gå ut over de, kan jo også være et grunnlag – altså at man trekker livskvalitet lenger enn å være kun begrenset til pasientens egen livskvalitet. Kanskje det for eksempel er bedre å redde livet til en gammel mann med stor engasjert familie enn en gammel enstøing uten venner og familie, hvis alt annet er likt. Igjen høres det kynisk ut, men det er reelle og viktige problemstillinger som fortjener skikkelige svar. Og det er ikke nødvendigvis slik, i motsetning til hva mange ser ut til å mene, at man trenger en velfungerende og veldefinert metrikk og mulighet til å øyeblikkelig ta enhver moralsk avveielse på hel volley for å kunne si noe om utgangspunkt for avgjørelser av denne typen. At levetid og livskvalitet er essensielt er jeg imidlertid villig til å påstå ganske hardnakket, selv om enkelttilfeller kan være vanskelig å avgjøre, og selv om det kan høres kynisk og ubehagelig ut.