Å snakke om forventede antall leveår blir litt feil synes jeg, selv om det definitivt er noenlunde på riktig spor. Vi burde nok heller fokusere på levekvalitet og finne en balanse mellom fullskalaintervensjon og f.eks. smertelindring. Det er ikke sånn at vi har N magiske piller som kurerer alt, men som er veldig dyre. Det er heller sånn at behandling er dyrt, tidkrevende og har store konsekvenser. Hvis jeg var 75 år og hadde kreft ville jeg neppe vært interessert i full stråleterapi og cellegift, med det resultat av at jeg hadde levd et ganske miserabelt liv for middels gode overlevelsesmuligheter. Da er det bedre å finne en balansegang mellom mengde behandling og mengde leveår tilpasset personens ønsker og behov.

Det er ikke noe unaturlig i å dø. Vi burde sørge for at folk lever gode liv, og av og til betyr det forlenging via tunge medisiner, kirurgi og bestråling. Av og til gjør det ikke det. Alle møter døden før eller siden. Vi må bare prøve å sørge for at tiden mellom dagen i dag og den siste dagen blir meningsfylt.

Samtidig er det også et budsjettspørsmål oppe i det hele. Ting koster penger. Penger til helse går på bekostning av andre like viktige ting. Forskning som kan redde liv i fremtiden eller gi oss næringsgrunnlag også i fremtiden slik at vi kan fortsette å ha et solid helsevesen. Skoler og undervisning. Infrastruktur, som også redder liv. Samtidsmusikkfestivaler.