Dette minner meg om et innlegg jeg har skrevet i en annen tråd om det samme. Jeg kan begynne med å si at monogami er det som fungerer best for meg. Kanskje en annen gang i livet eller i et parallelt univers så fungerer noe annet, men sånn jeg ønsker et liv og et forhold nå så er det den beste løsningen for meg. I hvert fall tilsynelatende. Kanskje fordi jeg for sjalu? Eller kanskje fordi jeg er hjernevasket av normen? Jeg vet ikke helt. Så kan jo folk komme med den velkjente kritikken; vi er ikke biologisk skapt for monogami, folk blir ulykkelige, folk vil knulle rundt og så videre og så videre. Strengt tatt innehar jeg nok ikke kompetansen til å gi noe godt motargument, men det ser ut til at ingen av oss egentlig gjør det heller for øyeblikket. Men en kan jo spørre hvorfor det egentlig skal stemme at vi er biologisk predisponert for polygami, eller noe annet som ikke kan karakteriseres som monogami. Og isåfall hva så? Dette spørsmålet er for meg litt irrelevant, og misser poenget. Det at noe er "naturlig" er som regel aldri et godt argument helt uten videre for noe som helst uansett, og man må ofte dypere enn som så for å vurdere en partikulær problemstilling når det gjelder menneskelig interaksjon og samfunnstruktur.

Da Homo Sapiens for omtrent 10.000 år siden oppfant og gjennomgikk jordbruksrevolusjonen gikk vi fra jeger/samler-samfunn til å vie all vår tid og innsats til å manipulere livet til noen få dyre- og plantearter. Fra et rent evolusjonsmessig perspektiv kan dette sies å være en suksess, fordi det førte til at vi kunne slå oss ned i permanente landsbyer, etterhvert store byer, og dermed få mer avkom - det eneste poenget til evolusjon. Samtidig levde det gjengse mennesket under og i lang tid etter jordbruket oppsto mye tøffere og dårligere liv enn en typisk jeger/samler, som jobbet mindre, hadde bedre og mer variert kosthold, mer stimulerende sosiale forhold, mindre fysiske plager og langt lavere risiko for smittsom sykdom, blant annet. På en annen side førte akkumulasjonen av veldig store grupper mennesker på samme sted til et behov for en mer sofistikert samfunnstruktur enn det som fungerte godt for små jeger/samler-samfunn bestående av kanskje 100-150 individer på det aller meste. Vi fikk skrivekunsten. Og sånn går historien. Det som er "naturlig" er ikke alltid gunstig, og det som er gunstig er ikke alltid "naturlig". Men her er "gunstig" et tveegget sverd, ekstremt farget av prioriteringene og de delte, imaginære sosiale strukturene et samfunn har til enhver tid, og hvem som vurderer når. Vi ser også ofte en konflikt mellom ren evolusjonsmessig logikk og vurderinger gjort på bakgrunn av moral og etikk, som gjerne er tuftet på noe annet enn førstnevnte, og som forøvrig kan forandre seg kjapt når store nok mengder mennesker begynner å fantasere om noe annet.

En kan saktens argumentere for at en form for polygami er det beste, for eksempel fordi det er en opplagt vei til mer avkom. Det har jeg ikke noe problemer med, men samtidig er det ikke helt opplagt (for meg) at det er den gunstigste formen for menneskelig interaksjon i et så komplisert samfunn vi har i dag. Er det for eksempel gunstig at menn av høy status tar mange kvinner, mens menn av lavere status ender opp uten kvinner og er ulykkelige? Dette kan jo igjen føre til mindre genetisk variasjon i en populasjon, som rent evolusjonsmessig kanskje ikke er så godt. Det er også indikasjoner på at voldtekt, kidnapping, mord, overgrep, ran og svindel er vanligere i polygame samfunn, som følge av at de har flere partnerløse menn. Når noen hanner tar flere hunner øker nemlig konkurransen blant hannene for å skaffe ressurser og kvinner, som igjen kan føre til mer kriminalitet. På en annen side så fører et skift til monogami muligens til mer langsiktig planlegging, økomisk produktivitet og trygghet, samt mindre tilfeller av barnefornektelse og høyere barnvelferd og så videre.

Selv om vi har bevis på at eldre samfunn, og for den saks skyld samfunn i dag, lever mer polygamt enn det vi typisk gjør, så må vi huske på den potensielle og reelle forskjellen, enorme forskjellen, både på individnivå og samfunnsnivå. Da britene kom til Australia bodde det mellom 300.000 og 700.000 aborigenere, eller jeger/samlere der, fordelt utover noe sånt som 200-600 stammer, hvorav mange av disse igjen var delt inn i mindre grupper. Alle disse hadde deres eget språk, religion, normer og skikker, og det er ingen grunn til å tro at denne variasjonen ikke gjaldt ellers også. Det blir derfor vanskelig å argumentere for hva som er "riktig" rent "naturlig", hvis du spør meg, da alle disse variasjonene i samfunn fungerte, isolert sett, godt på mange måter.

Utover at det ikke ser ut til å være opplagt hva som er evolusjonsmessig mest gunstig, eller hva som er mest gunstig for å maksimere menneskelig lykke, så bunner jo dette i bunn og grunn ut på en avtale mellom to mennesker. Hva som skjer i en slik relasjon har jeg ingenting med, ei heller har jeg et ønske om å legge meg opp i det så lenge ingen blir skadet eller misbrukt fysisk eller psykisk. Med det sagt skulle jeg kanskje gjerne vært "kul nok" til å leve i mer åpne forhold, og jeg forstår på en måte godt de som ønsker det, men jeg forstår like godt de som ikke gjør det. Uansett er det jo viktig å holde de kontrakter, skrevne eller uskrevne, man inngår med andre mennesker