Tvillingen min dro på onsdag østover, for å være med det nærmeste han har vært en forelskelse på over et halvt tiår. Han dro uten én krone, enda han egentlig hadde slått fra seg hele turen. LAR-medisin skulle hentes i Bergen dagen etter, attentin (som har resepten låst i Bergen), var det tomt for og familie i området hadde gjort det klart at myndighetenes råd var det viktigste i livet deres. Like greit.

Men når hun sendte melding om at hun gledet seg og lurte på når jeg var fremme, var det plutselig tilbake i kalenderen. Hadde jo ikke noe sted å sove, uansett. På togturen falt ting på plass. Klarte med nød og neppe å få LAR-utdelingen flyttet til østlandet, et parfire tusen til hotell og tilogmed et par tusen i lommepenger var på plass før Ål stasjon. Har aldri regnet ADHD-medisin for noe annet enn konsentrasjonsfremmende, dette med impulsivitet har jeg aldri tenkt noe over. Når jeg fikk 20 minutter i Drammen, følte jeg meg enda litt klokere. Om det var fordi jeg var godt i gang med en liter smirnoff, eller fordi jeg faktisk hadde innsett at ADHD-mnedisin kanskje påvirker impulskontroll, vites ikke.

Vi møttes, gikk en tur, og ting føltes bra. Men en liten krangel jeg enda ikke forstår noenting av, var alt som skulle til. Da< hadde jeg sjekekt inn som eneste gjest på et hotell, en gudsforlatt plass. Jeg orker ikke forklare krangelen, men kortversjonen er at jeg ble anklaget for å bare ha kommet for sex. At det var noe annet dette handlet om, var like åopenbart som det faktum at dette mennesket er giftig for enhver stakkar uheldig nok til å la seg forføre. Første og siste gang jeg gir en som er mer enn et tiår yngre en sjans, men likefult like jævlig nedsig. Det er så jævlig vanskelig og forvirrende når mennesker er helt eksepsjonelt fantastiske og jævlige om hverandre. Gikk akkurat opp for meg at dette sikkert er sånn "normale" damer opplever meg. Eneste forskjellen er at jeg hverken er drittdeilig eller knapt passert tjue. Jeg skal liksom være en voksen mann. Hva er det jeg driver med?

Dagen etter dro jeg til nabobyen, for å hente LAR-medisinen. Deretter bar det videre til Oslo, hvor jeg hadde fått meg en seng å sove i og en arbeidsstasjon å jobbe på. De to første dagene gikk fint, kom faktisk i dialog med det som er det første profesjonelle miljøet i Norge som faktisk tør å snakke fag med meg. Vi kommer etter alt å dømme til å jobbe sammen, dog jeg avviste forsøk på å diskutere ansettelse. Først skal jeg kjøre demoen min. Sjansen for å faktisk få full uttelling for demoen, nå som noen av dem som vet best i dette landet får forståelse for hva som faktisk blir demonstrert. Men først skal de se hva jeg er god for, så blir et lite sideprosjekt nå. Det å faktisk bare snakke fag, ordentlig fag, med fagfolk. Helvete. Vet ikke hvordan dette hadde gått hvis ikke dette lyspunktet hadde dukket opp....

For plutselig dukket det opp en annen frøken fra et annet sted i landet - en jeg alltid har hatt en spesiell connection med, men som dessverre er like slave til heroinen som jeg en gang var. Så det ble en natt på et hotell, der jeg endte med å bruke "lønnen" jeg akkurat hadde fått- den jeg skulle betale tilbake alle lånene for turen med - på heroin. Jeg trodde jeg skulle få en velfortjent koselig avslutning på dette marerittet, men i stedet ble jeg bokstavlig talt tvunget til å sette sprøyter med heroin på henne. Og før dere begynner å hyle - JA, man kan fakrtisk tvinges til dette. Alternativet var å sitte å se på at hun maltrakterte armene sine i skjelvende forsøk på selvbetjening.

Hun hadde nettopp vært gjennom en serie helt forferdelige hendelser. (Ikke typen "jeg ble ranet for alle pengene mine", vi snakker "vanlige" livshendelser av den typen som plutselig ødelegger alt, for alltid.) Jeg gledet meg til å gi henne en liten pause fra tankekjøret, nesten like mye som jeg gledet meg til å klaske de blå ballene mine mot en varm og våt fitte. Etter å ha begynt ganske intenst, like før vi tok ne pause for litt elendighet, dabbet det dog helt av. Plutselig var det alle mulige samvittighetspiss-greier og fuglene vet hva mer. Hun hadde liksom mensen attpåtil, men hallo. Hvorfor klarer ikke damer være ærlige om disse tingene? Jeg klarer knapt å prøve meg overhodet lenger, jeg må nesten spørre om det er greit, jeg klarer ikke få meg til å være "pågående" når jeg vet at jeg er så frastøtende.

Så jeg lå på den ene siden igjen full i skam, ereksjon og den selvfølelsen du sitter igjen med etter å ha blitt avvist i settinger man normalt sett ikke tenker over muligheten for sex i. Det er bare så selvsagt. Som å gå på en restaurant og plutselig innse at det ikke serveres mat. Men settinger der det må være noe alvorlig galt med deg hvis du klarer å komme fra det upult. Så jeg vet ikke. Jeg skjønner ikke. Det er noe som har skjedd med meg, noe som gjør meg motbydelig frastøtende, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker å ha sex, og jeg har alltid latt meg lure til å tro at det var en av de tingene som kunne gjøre meg verdt bryet - til tross for alle de røde flaggene. Sex var liksom min vei ut av LAR, tenkte jeg.

Uanset. Dette var vel bare littegranne kresne jenter, ikke verdens undergang å være stygg. Det som derimot er, at jeg trodde faktisk at jeg var "trygg". At den stabile tilværelsen, de gode rutinene, de gode, "normale" menneskene rundt meg og den fungerende medisineringen, var noe som var "sikkert". Sikkert i min verden, er at jeg ikke er usikker på om det er helt vekk 2-3 uker frem i tid. Men det var det visst ikke. Side jeg har vært i Oslo, nektes jeg hjem til mor av min stefar, så nå sitter jeg her igjen. Kanskje har kjeg et sted å være i morgen, kanskje har jeg ikke. Uansett er det min feil, og uansett skal jeg gjøre så godt jeg kan. Men det er en ting jeg beviser igjen og igjen, og det er at akkurat det, er langt fra bra nok.

Hvis ikke prototypetesten gir forventet respons, så føler jeg litt at dette her begynner å nærme seg slutten. Dette er ikke liv og jeg har allerede spisset meg så inn mot prosjektet at mine øvrige talenter forvitrer.

Neste gang jeg lykkelig skal jeg skrive det her, ordentlig. Hvis dette er det som er livet mitt, og jeg egentlig bare klarer å villede meg selv til å tro jeg noe som er på vei noe sted... Da skjønner jeg mye bedre den gjennomgående frustrasjonen som ligger i all dritten jeg får her. Som å se en religiøs gladkristen fornekte selv de mest unektelige bevis på at hele virkeligheten h*ns er en løgn..

Shit.

Jeg må vise dere noe.

Jeg fant en liten piece med røyk på gulvet. Bare en liten grammer sikkert, fin pollen. Mekket meg halvparten i et fuktig papir jeg fant i bosspannet, faen altså, at jeg aldri klarer å ha papir tilgjengelig. Hver jævla dag er det samme styret.

Gjorde akkurat det samme for et halvt år siden. Bare at da var det bare mitt eget søppel som jeg hadde hatt liggende til modning noen ukers tid i gangen. Fordi jeg var for tiltaksløs til å ta de ut til bosset. Og for desillusjonert til å innse at jeg jo injiserte alt jeg kunne injisere, og litt til. Hver jævla dag, uansett. Så hvorfor jeg alltid måtte gå gjennom den ekleste haugen av forråtnelse og muggvekster, på jakt etter sprøytespisser jeg hadde funnet igjen og igjen på akkurat samme måte. Gjerne så mye som et tosifret ganger før, de forhenværende dagene.

Så ja. Det å bare være så talentløs at jeg får halv effekt av en spliff, fordi jeg ikke klarer noe så enkelt som å handle inn rizla, er faktisk noe jeg er ganske stolt av å irritere meg over Så lav er min terskel, hehe.

Poenget er bare at jeg vil vise dere hvor fantastisk og genuin endringen min i sinnsstemning etter å ha inntatt cannabioder egentlig er. Jeg er drittsliten og skriver som en hore i julebordssesongen, men det bør likefult være forståelig nok.

Nå ser jeg jo at det for det første ikke spiller noen rolle, og for det andre så er det jo litt teit å sutre over at ikke alle damer alltid vil ligge med meg, hele tiden.

Livet er nok verdt å leve, uansett. Lol.

Er så forbanna kort igjen på greiene nå. Er så forpult heldig med timingen. Kan sikkert slenge ut en film hvis noen er nysgjerrig

Vil dere se det feteste verktøyet jeg noensinne har brukt? Lifehack. 4Real