Først en liten oppklaring: Akselerasjon er er, per definisjon, en endring i hastighet, og hastighet er en vektor. Den har både en utstrekning (fart) og en retning. Når vi sier hastighet i det daglige mener vi gjerne fart, ikke hastighet. Det er litt upresist og skaper forvirring. På engelsk brukes termene velocity og speed.

Når et legeme går i bane om et annet, så endrer det hele tiden retning. Altså endrer det hastighet. Derfor er det utsatt for en konstant akselerasjon, selv om farten er uendret.

Ah, men hvordan måler vi år? Et år er den tiden planeten vår bruker på en runde rundt sola relativt til fiksstjernene. Selv om tiden oppleves annerledes på et legeme, relativt til en observatør, så vil antall runder rundt sola være den samme.

Jorda har til alle tider vært utsatt for en svært beskjeden akselerasjon, for vår sol er ikke spesielt imponerende. Dersom planeten vår hadde gått i bane rundt et hurtig roterende sort hull ville tiden gått adskillig saktere her. Det er altså ikke jorda som er spesiell, men heller at noen steder i universtet finnes det svært kraftige tyngdefelt.


Slik er det med flere egenskaper. Tenk på trykk - det spenner over ganske mange størrelsesordner! Mesteparten av universet har lavt trykk, mye lavere enn her - men relativt til en nøytronstjerne er både jorda, månen og tomrommet mellom "omlag 0".Når du har ørti-børti gigantillioner på den ene siden, så er liksom ikke forskjellen mellom 0.01 og 1000 lenger veldig relevant.

Fjern hele planetbanen fra regnestykket ditt. Ta to synkroniserte klokker, plasser én på jorda og én i et romskip. Send romskipet ut i rommet og tilbake til jorda. Det har nå brukt rakettmotoren sin til å akselerere i flere runder. Derfor vil klokka ombord i romskipet ikke lenger være synkronisert med klokka på bakken. Enig? Neste steg: Fjern tyngdekraften fra jorda, sett den synkroniserte klokka i en satelitt. Satelitten kan ikke gå i en bane på naturlig vis, men vi tvinger den til å gjøre det likevel ved hjelp av en rakettmotor. Altså blir satelitten utsatt for en akselerasjon, og du vil nok en gang oppdage at klokkene ikke er synkroniserte når du tar de sammen og sjekker. Neste steg: Skru tyngdekraften på igjen, send satelitten med klokka ut i bane slik vi vanligvis gjør med satelitter. Også denne gangen vil vi oppdage at klokkene ikke lenger er synkroniserte, for satelitten har blitt utsatt for en akselerasjon.

I steden for å konstruere stadig mer innfløkte tankeeksperimenter, gå heller motsatt vei - prøv å gjøre det så enkelt som mulig. Færre antakelser, færre rariteter. Spiss det ned til den ene tingen du faktisk lurer på. Hule planeter uten tyngdekraft er unødvendig kompliserende.