God dag, kjære freaks!

Jeg har en litt omfattende problemstilling - jeg kjenner ikke meg selv så godt som jeg trodde.

Har ansett meg selv som en ganske grei fyr store deler av livet. Men dess mer voksen jeg ble, dess flere uønskede deler av meg selv "dukket opp" i lyset. Det må nevnes at jeg har aldri hatt en sunn selvfølelse. Jeg har enten oppfattet meg selv som overlegen eller underlegen andre mennesker. Jeg tipper at overlegenhetsfølelse er en kompensasjon for en ræva-dårlig selvtillit, fordi jeg vet innerst inne at jeg ikke er bedre enn andre mennesker.

Jeg sliter med å knytte tette bånd med andre mennesker. Det kommer ikke naturlig til meg. Folk er tiltrukket av meg, men jeg holder dem på avstand ubevisst/bevisst. Jeg har alltid hatt minst en bestevenn som jeg investerte alle mine "bånd-poeng" i, uten å ha særlig mye overskudd til flere mennesker. Og disse bestevenner har alltid vært toppe folk som var verdt investeringen, aldri har jeg blitt utnyttet. Jeg føler likevel at jeg ikke fortjener venner og nære fordi jeg egentlig er en ufyselig fyr:

1. Jeg er en egoist som i bunn og grunn kun tenker på sin egen velvære. Jeg kan finne på å gjøre noe hyggelig/hjelpsomt, men kun for å score sosiale poeng og opprettholde masken av en omtenksom fyr. Jeg sliter med å gi fra hjertet, kun for å gjøre andre glad.

2. Jeg har narsissistiske trekk - overfladisk overlegenhet for å skjule min faktiske (patetiske) selvfølelse, ser ofte ned på folk, veldig judgemental overfor andre og meg selv.

3. Jeg er faktisk ikke glad i noen! Ikke bryr jeg meg om foreldre og venner, ikke snakk om verden forøvrig. Jeg opprettholder fasaden for å høste goder. Jeg bare tar og tar, men nøler med å gi. Ofte tar jeg meg selv i å tenke at jeg ikke bryr meg om min mor, far eller kompis dør. Når en aller annen naturkatastrofe inntreffer, så håper jeg at den bare blir større og større og skaper så mye ødeleggelse som mulig.

4. Verden virker farlig, nådeløs og likegyldig mot meg. Det er den jo sånn sett, men jeg tror at denne følelsen gjenspeiler min egen tilnærming til andre mennesker. Jeg vet ikke hva som kom først - verdens likegyldighet overfor meg, eller min likegyldighet overfor verden.

5. Jeg er en ond og brutal faen. Som jeg skrev i punkt 4, så er jeg likegyldig og nådeløs overfor andre mennesker. Hvis det gagner meg og jeg ikke får konsekvenser for det, så kan jeg tenke meg å drepe på det mest brutale viset. Hvis noen fornærmer meg, så ønsker jeg ofte den mest brutale døden til vedkommende. De fleste andre mennesker jeg har snakket om dette med sier at de kunne aldri ha tenkt på det viset, de forstår ikke min mentalitet, drap er en ekstrem tabu for dem, så pass tabu at de ikke tillater seg selv å en gang tenke på å utføre noe slikt. Enten så er jeg bare dønn ærlig med meg selv, eller så er jeg en slags psykopat.

6. Jeg opplever skadefryd titt og ofte. Jeg liker ikke når andre lykkes med noe, men jubler i det stille når ting går til helvete for dem. Jeg hater meg selv for akkurat dette. Det er så patetisk.

7. Jeg eier ikke mental styrke og disiplin - jeg vet nøyaktig hva jeg bør endre på for å få et godt liv, men velger å stagnere og bare tenke selvutvikling. Det blir en slags intellektuell runking uten resultat.

Det må sies at jeg har hatt lysere perioder i livet hvor alt det der falt bort, jeg så på verden og meg selv fra et mye mer positiv ståsted, jeg så ting klarere. Jeg tipper at alt jeg kom på mens jeg skrev denne posten kan knyttes til dårlig selvtillit/selvfølelse og psykisk smerte, at jeg egentlig ikke er så ond, men kun blind for det store bildet og ser på verden gjennom en skitten frontrute. Opplever alle mennesker den kampen mellom det lyse og det mørke? Jeg vet ikke. Derfor valgte jeg å poste dette på freak, for å høre om andre har hatt det slik og kan kaste litt lys på situasjonen.

Takker for svar på forhånd