Ser at det er mange "kriterier" her som slenges rundt for at noen skal være berettiget aktiv dødshjelp. Personer som befinner seg i en slik situasjon, ønsker da ikke å dø, men det livet som har rammet dem, er så marginalt og umenneskelig at det ikke kan defineres for å være et liv. Jeg valgte å dra parallellen til kjæledyr, da grensen mellom hva dyret skal måtte tåle, og hva et menneske skal måtte gå gjennom, tydeligvis tegner seg som et stort skille. En katt som mister pelsen grunnet sykdom, kaster opp, orker ikke stort, og som utviser symptomer på lidelse, viser seg å være mer humant å avlive enn å la katten fortsette sin tilværelse. Hvis dette derimot var et menneske - være seg kronisk sykdom med forverring, uviss sykdom - er tanken om aktiv dødshjelp (eller assistert selvmord) fremmed for omgivelsene rundt. Men tanken og ønsket hos personen er noe som ikke vies plass. Er da stor forskjell på å aktiv ville dø, og det å ikke makte mer av livet som ikke er et liv.