Men er det egentlig så lett? En del fysiske sykdommer vil påvirke en persons psyke ganske mye. Man kan i utgangspunktet være psykisk frisk, men oppleve at den psykiske helsen blir dårligere som følge av den fysiske helsen. Kan det tenkes at det å ønske å dø som følge av en somatisk sykdom, være et tegn på psykisk sykdom? Om en person hater livet og ønsker å dø så vil en jo anta at vedkommende ikke er psykisk frisk? Eller?

Interessant det du skriver om at det er sykt at ens nærmeste ønsker å holde en person i livet for å tilfredsstille egne behov. Er det ikke like sykt å ønske at en person skal velge aktiv dødshjelp, slik at en slipper å huske personen "på sitt svakeste"? Bare en liten tanke. På en annen side, jeg jobber på sykehjem og har sett mange eldre mennesker lide under sykdommer vi ikke har en kur for. De aller fleste er mett av dage og lei på slutten. De vil ikke mer. Kommer ikke gud for å hente meg snart? Kan ikke du ta livet av meg? Har fått de spørsmålene noen ganger, men overhodet ikke fra alle. Noen slutter å spise og kaster inn årene, og pårørende blir desperat og redd. Dere må ikke sulte mamma, dere må hjelpe pappa og hele den rekka der. Ja, det er faktisk ganske sykt. Mennesket er lei og mennesket vil avslutte, vi driver ikke med livsforlengende behandling. Vi følger de ut av livet.

Jeg tror døden for mange er vanskelig å akseptere, og da er det også vanskelig å akseptere at noen velger døden der de kunne valgt livet. Nå merker jeg i diskusjonen her at det allerede er ganske uklart hvem det er som har rett på denne typen hjelp. Eldre på sykehjem? Mennesker i alle aldre som er lam fra halsen og ned? Hva med de som har hjerneskade? Hva skal aldersgrensen være? Når er man syk nok, når er aktiv dødshjelp et alternativ? Hvilke mennesker med hvilken kompetanse skal vurdere alt dette? Hvordan kan man gjøre dette etisk forsvarlig i praksis?