Jeg har alltid vært for aktiv dødshjelp, men jeg skal innrømme at jeg i dag er litt mer delt.

Hvem skal få benytte seg av aktiv dødshjelp? Hvilke kriterier ligger til grunne for at den enkelte skal få satt en dødelig injeksjon? Hvilke krav stilles til den psykiske helsen hos den enkelte? Hvordan vurderer man om personen er psykisk syk eller ikke? Eller, har det ingenting å si om personen er psykisk syk? Skal man for eksempel la en person som lider av periodevis dyp depresjon, få innvilget assistert selvmord i den perioden han er langt nede? Om aktiv dødshjelp var mulig i Norge, hvor mange ville kjenne på et press om å benytte seg av det? Hvilket menneskesyn skildrer vi når vi sier at ja, du er veldig syk og har fått nedsatt livskvalitet, ikke kan du jobbe for samfunnet heller, så du har rett på en dødelig injeksjon for å forlate jorden? Hvem skal få lov og hvem skal ikke? Hvordan kan man bestemme det samtidig som man bevarer et likeverdig menneskesyn? Jeg tror ikke man kan det. Man sorterer plutselig mennesker og får et inntrykk av hvilke menneskeliv som er mer verdt enn andre. Og selvsagt vil det menneskelivet som er mest verdt, ikke få lov til å avslutte livet. Skal man la alle få avslutte livet? Hvor går grensen og hvem er det som setter den, og ikke minst, hvem er kompetente nok til å vurdere hvem som skal få dø?

I samfunnet i dag er det mange som engasjerer seg når det kommer til mental helse, og mange ønsker å få ned selvmordstallene. Vi snakker mer om selvmord enn noen gang. De fleste jobber FOR at folk ikke skal ta livet sitt. Det blir da rart å samtidig diskutere aktiv dødshjelp. La meg slenge ut noen eksempler. "Nei, du får ikke lov til å ta livet ditt selv om du har traumer fra helvete som følge av seksuelle overgrep som barn, nei det hjelper ikke at du er godt voksen og at ting aldri blir bedre, du må fortsette å prøve, men han herremannen her som går multiorgansvikt i møte som følge av årevis med rusmisbruk og som har nedsatt livskvalitet på grunn av en kropp som ikke fungerer lenger, han skal få lov".... Døden er en permanent løsning på et "midlertidig problem". Forventet multiorgansvikt er ikke noe midlertidig, det er garantert at det kommer, men man vet ikke når. Et selvmord hos et menneske som daglig, hele livet, har kjempet mot vonde tanker og følelser, som gang på gang prøver å bli bedre men som ikke klarer det... Er det midlertidig? Vil han noen gang få det bedre?

Så ja, hvem skal egentlig aktiv dødshjelp gjelde for? Hvordan skal man bestemme hvem som får dø, og når kan man ikke lenger være i stand til å ta det valget? For eksempel en eldre mann som nettopp har fått demensdiagnose. Er han da i stand til å ta en slik beslutning, et så stort valg, når han er i en svært sårbar fase i livet etter å ha fått påvist en kronisk sykdom med døden som resultat? I denne fasen blir han opplyst om at aktiv dødshjelp er et alternativ. Er ikke det ekstremt uetisk, å antyde at døden er en løsning fremfor å leve så godt man kan med sykdommen de siste årene? Man gir vedkommende valgmuligheter, jeg ser den, men jeg tror tilbudet om aktiv dødshjelp vil pålegge den syke en forventning om at det burde benyttes. Det er jo ikke alle som ønsker å dø fordi de er syke, eldre osv. Noen vil leve ut tiden de har igjen, og det skal jo de selvsagt få gjøre selv om aktiv dødshjelp er et tilbud. De velger selv om de benytter seg av det.