View Single Post
Anonym bruker
""
Generert avatar for denne anonyme brukeren
For noen uker siden ble det postet en tråd med spørsmålene:

Hvordan følte du deg etter første gang du kjøpte sex? Angret du? Ble du deprimert? Ble du mer lykkelig?

Jeg kan legge til: Andre refleksjoner? For eksempel i forkant?


Den tråden hadde et problem: Det var ikke mulig å svare anonymt, ergo svarte ingen på spørsmålet, tråden degenererte raskt og fikk etterhvert spin-off'en: Moralen rundt sexkjøp

Jeg synes den opprinnelige tråden tok opp et interessant emne. Skal vi prøve igjen? Nå anonymt om ønskelig.

Jeg foreslår noen regler:

1. De som virkelig vil diskutere sexkjøp og moral tar det i den eksisterende tråden.
2. De som forteller sin historie kan imidlertid kort gjøre rede for sine moralske vurderinger rundt dette.
3. De som kommenterer andres historier holder seg høflige, saklige og uten å fordømme. Men spør gjerne gode eller kritiske spørsmål til det som blir skrevet.

OK? Jeg tenkte jeg kunne starte.

Jeg kjøpte sex første gang i slutten av 30-årene. Det er en håndfull år siden. Det ble også siste gangen.

Hvorfor gjorde jeg det? Det ble rett og slett en pirrende tanke som jeg ikke klarte å legge fra meg. Tanken på det tente meg enormt. Jeg fantaserte om å møte ei for sex, hjemme hos meg, men også for å ta bilder av henne/oss. Det siste var kansksje det som tente meg mest. Jeg hadde absolutt ingen tanker om "selskap" eller "nærhet". Dette var avansert porno for meg. Jeg trålet sikkert escortesider på nett i 4-5 år - det var altså nærmest min "porno". Jeg tok kontakt med noen få bare for å se hvordan de responderte på mine ønsker. Det var stort sett positivt (noen norske, noen luksusprostituerte av europeisk opprinnelse), men jeg feiget ut.

Men en kveld, relativt brisen, tenkte jeg. NÅ! Jeg må bare ha det ut av verden. Jeg sjekket eskortesiden og fant en eneste (blant 20-30) som så lovende ut. Nordisk, etter sigende, midten av 20-årene, bekreftede bilder, svært gode tilbakemeldinger, hadde skrevet en presentasjon av seg selv på god engelsk. Viktigst var at hun framsto som en jente med bein i nesa, klare, rimelige krav og grenser - det luktet ikke bakmenn. Jeg hadde selvsagt lagt merke til henne før og med tanke på hvor, når og hva hun fortalte på "bloggen" sin om reisene så var jeg overbevist om at det inntrykket stemte.

Jeg sendte først en melding via bruker på eskortesiden. Presenterte meg, spurte om hun var ledig i kveld og om det i tillegg ville være mulig å ta bilder. Raskt fikk jeg positivt svar på alt. Da ringte jeg. 2 timer, alle tjenester pluss foto ble avtalt. Pris 5500,-. Hun var hyggelig og vennlig og hørtes hverken ruset eller "spesiell" ut på noen som helst måte.

Nå ble jeg en blanding av ekstremt tent og fryktelig nervøs. Det var et par timer til jeg måtte hente henne (taxi) og kåken måtte shines litt. Nervøsiteten gjorde sitt til at det ble bøttet nedpå en del drikke og jeg ble rimelig beruset. Jeg er imidlertid av typen som klarer meg greit (oppførsel, prat osv) selv om jeg begynner å bli tåkete.

Jeg hentet henne som avtalt, hun satte seg inn i drosja, smilte og begynte å småprate om noe dagligdags jeg hadde nevt på telefonen. Som om vi var gamle kjente. Det hjalp på min nervøsitet over om drosjesjåføren skulle tenke sitt. Det gjorde forøvrig hele framtoningen hennes også. Ren, pen, elegant og diskret. Litt "girl next door" på vei hjem etter en bytur.

Vel hjemme så jeg at hun var svært vaktsom/oppmerksom da vi gikk inn i leiligheten, men det roet seg raskt. Hun satte seg ned, vi småpratet, jeg drakk enda litt, hun ville ikke ha noe annet enn te. Hun fikk pengene, vi gikk gjennom hva som var avtalen og så var det tut og kjør. Vi holdt på i flere omganger, med hyggelige pauser innimellom. Jeg var tent, men vel mye alkohol ødela nok det rent sanselige en del. Hun var svært åpen om hva hun holdt på med. Og reflektert. Virket ekte. Utfordringer, hvor hun trivdes best, noen historier om det man kanskje ville tenkt på som stakkarslige kunder (som hun fortalte ikke med avsky eller latterliggjøring, men med en slags sårhet. "People are people" sa hun). Hun tjente meget bra (millioner i året) og la ingen som helst skjul på at det var det som lokket. Det og reising. Hun hadde klienter over hele verden. Men trivdes best i Norge, minus Oslo hvor det var altfor mange "psychos". Her var det trygt og ordnede forhold på mange vis.

Vel, de to avtalte timene ble nærmere 5 alt i alt. Det var slik hun likte å gjøre det. Null stress. Avtalt tid var mest som en sikkerhetsventil om ting ikke fungerte.

Dagen etter fikk jeg hyggelig sms fra henne hvor hun takket for at jeg hadde vært "kind" som hun sa og lurte på om alt var vel med meg etter all vinen. Det var det.

Møtet gikk altså fint på alle mulige måter. Men aldri igjen. Hvorfor? Vel, jeg begynte rimelig raskt å skammes. Og når jeg tenker på det nå flere år etterpå, så vemmes jeg over tanken på hele situasjonen. Bildene vi tok ble slettet etter noen uker - ville ikke ha dem. Det er liksom ikke meg. Det er ikke slik det skal være. Det ble bare feil. Nei, jeg har ikke moralske betenkeligheter. Ikke mot prostitusjon generelt (så lenge det er det man må anse som frivillig), og i særdeleshet ikke over dette møtet. Hun var muligens ikke noen "lykkelig hore", men hun var definitivt en voksen, selvstendig person som hadde tatt et valg for å leve en livsstil hun ellers aldri ville kunne leve. Kan hun ha vært "skadet" fra før av - feks seksuelle overgrep - som har fått henne til å se på verdens eldste yrke som en mulighet? Mulig. Jeg vet imidlertid ikke om det hadde hjulpet henne særlig å ikke ha den muligheten. Det er uansett ikke noe stort poeng - for mine følelser ligger ikke der. Det er noe annet litt mer udefinerbart. Noe med stigma (jeg er jo en horekunde), selvrespekt (man skal da ikke trenge å kjøpe sex!) og at jeg ikke helt klarte å gjøre det til kun den "avanserte pornoen" jeg trodde det skulle være. Heldigvis kanskje, det var jo tross alt et menneske jeg møtte.