Det dukker med ujevne mellomrom opp nye tråder om lystgass. Vi har allerede denne, som inneholder mye god informasjon. Dessverre er opplysningene spredd over mange sider blant myter og synsing. Jeg ønsker med dette å samle relevant info på ett sted. Det er sikkert info som er oversett eller glemt i prosessen, så bidra gjerne med tillegg, presisjoner eller korreksjoner.

Mye info og billedmateriale er tatt fra Erowids lystgass-sider, samt Wikipedia. Anbefales for videre lesning.


Hva er lystgass?

N2O, dinitrogenoksid, dinitrogenmonoksid, eller lystgass som det kalles i dagligtale, er et flyktig gassmolekyl bestående av to nitrogenatomer og ett oksygenatom. Det er en fargeløs, ikke-toksisk og ikke-brennbar gass med en svakt søtlig lukt og smak.

[CENTER]http://h.imagehost.org/0612/Nitrous_Oxide_Molecule_VdW.png[/CENTER]


Bruksområder

Lystgass brukes som smertestillende og angstdempende anastesimiddel, hovedsaklig av tannleger, men også under fødsel. Gassen er det eneste av de tre opprinnelige anastesimidlene som fremdeles er i bruk (de to andre er kloroform og eter). N2O brukes også til å øke kraften i forbrenningsmotorer, da gassen leverer mer oksygen til forbrenningskammeret enn det vanlig luft klarer. Av samme grunn brukes det i rakettmotorer. I tillegg brukes stoffet som drivgass i spraybokser og kremdispensere, noe jeg kommer tilbake til litt senere. Sist men ikke minst brukes N2O til rekreasjonell bruk, som denne tråden omhandler.


Historie

N2O ble syntetisert første gang i 1772 i forbindelse med eksperimenter rundt forskjellige typer luft, av teolog Joseph Priestley. Han kalte stoffet "nitrous air", og konkluderte med at denne luften var fire til fem ganger så "bra" som vanlig luft. Det formodes at Priestley siktet til kjemiske egenskaper, ikke rusvirkning, da han skrev dette i 1775.

[CENTER]http://h.imagehost.org/0687/priestley.jpg
credit: wikipedia[/CENTER]

Etter oppdagelsen av dinitrogenoksid fulgte Humphry Davy opp med eksperimenter i 1790-årene. Han ville undersøke gassens effekt på respirasjon, og prøvde den ut på venner og besøkende på instituttet der han jobbet. Han oppdaget raskt de fornøyelige effektene ved inhalasjon, og fødte uttrykket "laughing gas", lattergass, eller lystgass som det har blitt hetende på norsk. (Denne betegnelsen er en følge av at en forlystet seg med å se på de som inntok gassen, ikke en beskrivelse av selve rusen.) I tillegg til å dokumentere disse effektene, registrerte han gassens smertedempende og sløvende virkning. Davy skrev i 1799: "As nitrous oxide in its extensive operation appears capable of destroying physical pain, it may probably be used with advantage during surgical operations in which no great effusion of blood takes place."

Til tross for oppdagelsen ble lystgass først og fremst brukt rekreasjonelt de neste 40 årene. Gassen ble så kjent at kjendisene valfartet til Davy for å prøve vidundergassen. Lystgass-stands dukket etterhvert opp i forbindelse med omreisende fornøyelsesparker, hvor folk kunne kjøpe seg et minutts bruk for en liten mynt.

Det var ikke før i 1844 at gassen ble tatt i bruk som anastesimiddel. Tannlegen Horace Wells bevitnet noen år tidligere en demonstrasjon av gassens effekter, da en av forsøkspersonene skadet benet under påvirkning. Da hun ikke reagerte på smerten, innså Wells at han kunne ha snublet over en substans som var egnet til tannlegebruk. Disse hadde gjerne ikke tilgang på anastesilegetjenester, og kunne dessuten ha bruk for verbal dialog med pasienten under behandlingen. Han fikk mannen bak demonstrasjonen til å administrere lystgass på seg mens en annen tannlege trakk ut en av tennene hans. Operasjonen forløp smertefritt, resten er historie.

Lystgass-stands og lignende var vanlig frem til begynnelsen av 1900-tallet, da krigen mot narkotika gjorde offentlig rusbruk mindre stuerent. Imidlertid har jeg hørt om lystgassballongselgere på stevner og utendørskonserter i USA så sent som på 1970-tallet. Jeg har forgjeves forsøkt å finne ut når lystgass ble en regulert substans, så bidra gjerne hvis du vet noe om dette.


Typer

Lystgass finnes i flere typer og grader, avhengig av bruksområde.

Auto Grade: Lystgass til bruk i forbrenningsmotorer. Ofte feilaktig kalt NOS. Gassen er iblandet 100 ppm svoveldioksid for å hindre misbruk. Iflg. denne kilden kan gassen renses. Si gjerne ifra hvis du prøver dette.

Food Grade: Det eneste de fleste kommer til å prøve utenfor tannlegestolen eller fødeavdelinga. Kommer i gasspatroner, og visstnok også tanker tiltenkt cateringfirmaer. (vil gjerne få bekreftet dette).

Tidligere var det et problem at det ikke fantes krav til kontroll med kvaliteten på food grade nitrous, og at man av enkelte merker fikk et belegg av maskinolje e.l. på innsiden av dispenseren etter få "poff". Det er mulig det fremdeles er slik med enkelte produsenter, men det har den senere tiden kommet leverandører som kvalitetssikrer produktene.

Dispenserpatroner laget i EU er ISO 9001- og NSF/ANSI 18-sertifisert. ISO 9001 er en standard for kvalitetssikring av alle aspekter av selskapsdrift, mens NFS 18 er en kvalitetsstandard spesifikt utviklet for produksjon av manuelle matdispensere og utstyr. Disse patronene gir food-grade N2O som er tilnærmet medisinsk standard.

Medical Grade: 99% ren lystgass til anastesibruk, fåes kun på tank. Svært vanskelig å få tak i for den gemene hop.

Scientific Grade: 99,9% ren lystgass, til kjemiske reaksjoner som ikke tillater oksygen, f.eks. spektrofotometri. Umulig å få tak i for vanlige dødlige.

[CENTER]http://h.imagehost.org/0451/nitroustank1.jpg http://h.imagehost.org/0063/nitrouspackage2.jpg http://h.imagehost.org/0159/nitrouslabel1.jpg[/CENTER]


Hvordan skaffe? (N2O er lovlig i omsetning og inntak, og jeg tillater meg et kort avsnitt om dette.)

Med mindre du kjenner en korrupt tannlege eller klarer å bryte deg inn hos AGA og hente en tank (eller du vil rense en tank til motorbruk), er patroner ditt eneste håp. De selges i butikk i Norge (Jernia har hatt dem, men hører nå stadig oftere om tomme hyller), men er såpass grovt overpriset at det lønner seg å bestille fra utlandet. Mange nettsider selger disse, men jeg ser iblant rapporter fra håpefulle som blir nektet å kjøpe grunnet mistanke om misbruksintensjon. Mitt tips er å nevne i bestillingen at du skal stelle i stand til en anledning som kan forsvare innkjøp av så mange patroner du skal ha, og ha svarene klare dersom du får oppfølgingsspørsmål.


Rekreasjonelt bruk

a) Generelt

I tillegg til smertelindring, anastesi og motorfutt, kan lystgass altså brukes til å ruse seg på. Som tidligere nevnt ble dette oppdaget allerde kort tid etter syntetiseringen av stoffet, og har dermed en lengre historie som rusmiddel enn som legemiddel.

b) Helsefare

Lystgass er i utgangspunktet ufarlig å inhalere, men som andre gasser vil den fortrenge kroppens oksygen ved feil eller overdreven bruk. Dette kan i verste fall være dødelig. Uvettig bruk kan naturligvis også føre til ulykker, som i 1968 da én enkel idiot var involvert i ni bilulykker under påvirkning. Skal gassen inntas via dispenserpatroner (se under), er det nok å oppholde seg i et ventilert rom eller i friluft, og passe på å trekke litt luft innimellom slagene. Brukes det derimot slange må en oksygentank kobles på, og oppsettet bør gi ca. 30% oksygen og 70% dinitrogenoksid.

I tillegg til oksygenmangel kan stort trykk i lungene føre til revnede blodkar, og presse luft inn i brysthulen med påfølgende lungekollaps som resultat. Dette er dog kun en fare ved direkte inhalasjon fra gasstank. Dispensere og patroner holder ikke høyt nok trykk til å forårsake slik skade.

Frostskader er en annen risiko; hurtig ekspanderende gass vil holde så lave temperaturer at en kan pådra seg forfrysninger. Bruk derfor aldri hammer og spiker eller andre jallametoder. Prøv å ha fingrene så langt vekk fra "patrontuten" som mulig (dysen vil bli sløvere etterhvert, og før eller siden vil det begynne å lekke ved penetrering) når du håndterer en cracker eller dispenser. Det bør være unødvendig å nevne at man ikke skal trekke N2O direkte fra patron eller tank.

Enkelte brukere opplever hodepine i opp til en time etter inntak.

Den eneste formen for mulig langtidsskade (dvs. etter bruk av flerfoldige patroner daglig over flere måneder) er B12-mangel med påfølgende nevrologiske problemer. Dette kan merkes ved nummenhet i fingre, tær, lepper, etc, og bruk bør opphøre umiddelbart dersom dette oppstår. I tillegg bør lege kontaktes, og et B12-supplement bør antakelig innføres i dietten.


c) Inntaksmetoder

Lystgass til rekreasjonelt bruk inntas for det meste via gasspatroner brukt i kremdispensere. Enkelte spraybokser til matlaging bruker N2O som drivgass, men denne måten å innta stoffet på er, i tillegg til sløseri, såpass lite utbredt (og lite tiltalende, IMO) at jeg lar det bli med å nevne den. Den tredje inntaksmåten er fra gassflaske via en slange. Kun tannleger og leger kan leie en lystgassbeholder, så jeg forlater også denne metoden ganske umiddelbart. Da er vi tilbake til den gode, gamle gasspatronen. En vanlig lystgasspatron inneholder åtte gram N2O, noe som for de fleste er en passe mengde å fylle lungene med. Det har de senere årene også dukket opp 16 grams patroner, som logisk nok vil gi dobbelt så mye.

Det finnes mange metoder for lystgassbruk via whippets (slangord for N2O-patron, av whip/whipped cream, pisket krem), hvorav de fleste bærer preg av å være provosoriske løsninger som lekker og er vanskelige å styre. Jeg vil her ta for meg de to eneste metodene jeg anser som hensiktsmessige, nemlig cracker og dispenser.

Cracker: En cracker er ofte hjemmelaget og er gjerne satt sammen av deler fra en rørleggerbutikk, men ferdigbygde versjoner finnes til salg. Crackeren består av to deler som kan skrus sammen til en slags beholder. I enden av den ene delen befinner det seg en spiss, innovervendt dyse, som penetrerer gasspatronen idet crackeren skrus igjen. På denne delen (og før du skrur igjen) skal det træs en ballong som vil fungere som beholder for gassen.

[CENTER]http://h.imagehost.org/0524/nitrouscracker2.jpg[/CENTER]

Ballongen festes på delen til høyre før patronen legges i kammeret, innretningen skrus sammen, dysen penetrerer patronen, og ballongen fylles. Ta ballongen forsiktig av, og bruk en klype e.l. som lukkemekanisme hvis ballongen skal romme mer enn én patron om gangen. Det er lett å glemme ballongen under rus, og da promper den gjerne avgårde med resten av gassen din.

Kremdispenser: Dette er min favorittmetode. Sylinderen til høyre på bildet er kun en hylse. Dysen sitter i lokket, og penetrerer patronen idet du skrur inn hylsen. Dispenseren har med andre ord en innebygd cracker. Gassen vil fylle beholderen, eller utsette ev. flytende innhold for trykk (kremfløte vil komme ut som krem). Et trykk på håndtaket under tuten til venstre vil åpne en ventil og frigi gassen. Mengden gass som frigis avhenger av trykket inne i beholderen (størrelse på kammeret og antall patroner tømt) og åpningen på ventilen. Ved høyt trykk inne i beholderen (liten beholder og/eller mange patroner) kan enkelte oppleve "full fres" som litt mye, derfor bør en prøve seg frem med håndtaket og lage en ventilåpning som passer ens eget bruk.

[CENTER]http://h.imagehost.org/0494/ss05l.jpg[/CENTER]

Det er flere grunner til at jeg personlig foretrekker kremdispensere fremfor cracker og ballong. Dispenseren er en solid konstruksjon, og vil holde i årevis. Fyllmetoden er langt enklere, da kun én del skal skrus av og på. I tillegg kan en dispenser holde opp til åtte patroner i kammeret (to liters dispenser), så utskifting trengs langt sjeldnere. Til slutt vil jeg nevne smaken; gass inhalert fra en ballong smaker ikke alltid så friskt. En kjip gummismak iblandet den svakt søtlige lystgassen blir vel kvalmende for undertegnede. I tillegg ser en dispenser i børstet stål unektelig noe stiligere ut enn en liten rørbit med en festballong trædd utenpå.


Rusen

Lystgassrusen, som kan sammenlignes med den en får av å sniffe løsemidler og andre gasser, dog ansett som betydelig tryggere, velter innover en i løpet av sekunder. Lydbildet blir umiddelbart metallisk, med en slags røreffekt og wah-wah-filter liggende over all lyddata. Hodet kjennes lett, milde synsforstyrrelser gjør seg gjeldende, og kropp og sinn sitrer i behagelig i eufori. Ved større inntak kan en oppleve å miste meg selv helt, og bli sugd inn i en dissosiativ, kaotisk drømmeverden. I denne tilstanden kan man oppleve vanvittige forestillinger om å oppnå viktig viten, f.eks. meningen med livet, og føle at hele verden vil gå inn i spastiske omveltninger hvis en bare får skrevet ned én enkel setning. Men i motsetning til "store sannheter" oppnådd vha. diverse hallusinogener, som i det minste kan ha stor relevans for en selv, er det etter min erfaring ikke noe "mer" å hente ut av lystgassrusen. Rusen gir seg gjerne etter 30-60 sekunder, men noe sløvhet kan oppleves i opptil en halvtime etter bruk dersom man har inhalert gjentatte ganger.

Erfaringsmessig avtar euforien med vedvarende bruk, og ved gjentatte inhalasjoner vil man til slutt bare bli sløv (eller dissosiativ ved større doser), med potensiale for forbigående hodepine. En annen erfaring jeg har gjort er at rusen fungerer veldig mye bedre sammen med cannabis. På nykter hjerne opplever jeg N2O-rusen som en "whiteout", et nesten-besvimelsesanfall, eller en ”bonus” som det heter på freakerspråket. Etter en cannabisjoint har jeg merket at effektene virker sterkere og varer lengre, og oppleves langt mer fornøyelige.

Kombinasjon med andre rusmilder har jeg ingen erfaring med, men har hørt at det kan være et artig avbrekk fra f.eks. en psykedelisk tripp.

I det store og hele vil jeg si at N2O er ganske uinteressant, og lite mer enn en kuriositet. Ja, effekten er kraftig og gjennomtrengende, men går veldig fort over. Ved gjentatt bruk over kortere tid forsvinner euforien som sagt temmelig raskt, og til slutt er det bare et sløvt, tåkete sansekaos igjen. Det er absolutt et artig stoff å ha prøvd, men er ikke videre givende i lengden.