Jeg var 15-16 da jeg oppdaget The Doors, Hendrix, Janis og hippiebevegelsen. Litt senere åpenbarte jazzen og beatpoetene seg for meg. Det manglet ikke ikoner, men heldigvis (kan jeg si nå) kom jeg ikke borti annet enn hasj og hard liquor. Det var vel på rundt denne tiden jeg datt litt av lasset tror jeg Husker ikke stort av -90 tallet, egentlig.
Men nå er jeg jo bltt femten år eldre da....
Har lest mye spennende om psykedelika, behøver ikke gå lenger enn til Gateavisas glimrende, eviggrønne artikkel fra #155 "LSD for nybegynnere".....

Hvem er det som ikke har lyst til å oppleve f.eks. dette:
"Det er som om du ser verden for første gang, som Adam i paradis på den første dag. Allting blir sylskarpt, farger får en utrolig intensitet og glød, helt dagligdagse gjenstander blir interessante og betydningsfulle. Overflatestrukturer og bevegelser blir en fryd bare å se på, barken på et tre, skyene på himmelen, sola som glitrer i vannet."

Denne er også fin:
"Jeg'et, dette lille spotlightet vi normalt ser verden gjennom, går helt eller delvis i oppløsning mens du er på LSD. Det skillet du normalt føler mellom deg sjøl og omgivelsene viskes ut. Du føler deg i ett med omgivelsene, og det fører naturlig til medfølelse, kjærlighet; peace, love & understanding er ikke bare en tom frase"

Glimrende stoff for selvutvikling, virker det som altså....

Der er vi ved poenget mitt, endelig

Alle har jo sitt å stri med, sine problemer. Det er vel ingen som har eternal sunshine in a spotless mind, som det heter. Kanskje kan LSD og lignende stoffer åpne dørene Huxley snakket om, for folk som meg, Jeg føler i alle fall at jeg trenger et skikkelig spark der oppe. En åpenbaring, rett og slett. Kan ikke hjelpe for det, men tror at det kan være medisinske grunner til å bruke LSD.
Flere som tenker sånn? Hva tror dere?

Selv har jeg fått en F60.1, som det heter, fra det offentlige. Trapper for tiden ned på mitt forbruk av Cipralex (drittstoff) som jeg fikk for ett års tid siden grunnet angst/depresjoner... Hadde salige Leary og gutta fått kloa i meg, hadde de nok gnidd seg i hendene, tenker jeg