Jeg kjenner godt til Richard Feynman. Han var mitt store forbilde (og crush) på ungdomsskolen.
Han hadde dog en arroganse og selvgodhet over seg som ikke inspirerer meg like mye i dag. Spesielt i sine yngre dager.
En viss ydmykhet er en egenskap jeg personlig setter høyt, spesielt hos dem som har rollen som jobber med tall eller vitenskap.

Det er fortsatt et rom i hjertet mitt der Richard Feynman bor.
Han tar bare ikke like mye plass i dag og har fått selskap av mange andre flotte mennesker.

(Matematikere er også nesten like sippete som biologer når det kommer til filosofi, poesi og spiritualitet. Vi blir ofte overveldet av skjønnheten i vårt fag.
Kanskje er dette felles for alle som dedikerer livet sitt til en vitenskapelig disiplin. Ikke vet jeg.)

Som forbilde står Rachel Carson (forfatteren av Den tause våren) i dag mye høyere i kurs. Hun hadde et skrivetalent og et overblikk jeg beundrer. Hun var ekstremt slagkraftig og treffsikker i sin tale, men aldri nedlatende og overbærende.
Boka fra 1962 fikk enorme sosiale, etiske og juridiske ringvirkninger og er fortsatt veldig aktuell i dag. Den sparket i gang den amerikanske miljøbevegelsen og inspirerte den moderne økosofien/dypøkologien som vår kjære Arne Næss var med å utvikle da han bodde i California på 70-tallet.

Hvis spiritualiteten min har et navn eller tilhører en kategori, er dypøkologi muligens er boks den kan puttes opp i.