View Single Post
Spiritualitet, for meg, er den følelsen som trer inn i meg når jeg er ute i naturen.

Jeg blir overveldet av lukt og skjønnhet, av kaos og økologi.
Av samspillet og helheten. En enorm sorg og en enorm lykke.

Det er ingen guddom der, ingen guru, ingen ritualer.
Bare en følelse av å være en liten del av noe mye større.

Det er dypt personlig og født av mitt fag.
Jeg er biolog, men har alltid vært dratt mot naturen, selv som barn.
Nå vet jeg bare så uendelig mye mer, ser linjene og sammenhengene med større tydelighet.

Jeg har lest mye Arne Næss, Hans Børli og Mikkjel Fønhus.
Men disse er antagelig dårlige veiledere for spirituell oppvåkning og innsikt, hvis du ikke allerede har kjærligheten til naturen i deg.

Det er også et dikt av Mary Oliver som setter litt ord på mitt forhold til naturen.

Sitat av Mary Oliver
How I go to the woods

Ordinarily, I go to the woods alone, with not a single
friend, for they are all smilers and talkers and therefore
unsuitable.

I don’t really want to be witnessed talking to the catbirds
or hugging the old black oak tree. I have my way of
praying, as you no doubt have yours.

Besides, when I am alone I can become invisible. I can sit
on the top of a dune as motionless as an uprise of weeds,
until the foxes run by unconcerned. I can hear the almost
unhearable sound of the roses singing.

If you have ever gone to the woods with me, I must love
you very much.
Vis hele sitatet...
Sist endret av Svartbak; 26. februar 2019 kl. 09:34.