Personlig klarer jeg ikke motivere meg selv til å skulle slutt helt med rus. Jeg vet det ville være til det beste på mange måter.
Drikker og røyker og syns det er bra nok, gir meg det jeg trenger hvis jeg vil chille, kose meg eller slappe av. Føler at det er mangler med min egen vilje, mangel på disiplin, mangel på nok hjelp som er de store viktige faktorene i forhold til å få til det som jeg evt sliter med.
Og så har jeg alltid vært hyperaktig og aggressiv.

Når jeg røyker blir jeg mindre slem og usikker, mindre behov for å hevde meg. Jeg har mindre vondt i nakke, skuldre og rygge fra all mobiltittingen eller databruken som mange driver med i dag. Når jeg er stein slapper musklene mer av, og jeg kan tøye ut belastningen fra å ha sittet stille en dag eller å ha gamet et par timer. Kjempebra til tøying faktisk.

Jeg blir mer apatisk og følelsløs, men jeg liker det jeg. Sterke følelser forbinder jeg med sorg og sinne, som diagnostisert med moderat depresjon siden tidlig 20 årene. Forbinder det med å tenke uklart, med å la følelsene løpe av med seg. Med å føle så sterkt i mange saker
at man føler for mye. For meg er bomullen mellom meg og verden litt sånn livet skal være. Og jeg syns det er verre uten.

Du fødes inn i en kultur der det er helt greit å være funksjonell rusavhengig, bare du gjør det på riktig måte.
Jeg er det på feil måte. Jeg spiller livet på hard mode, fordi jeg ødelegger for meg selv, og selv om det er
innmari trist noen ganger, så er jeg klar over hva jeg gjør. Om det gjør det hele verre vet jeg ikke.