Blir helt rørt av å lese det her, godt jobba! Det vi trenger er kjærlighet, omsorg og det å kunne ha gleden av å dele det tilbake. Jeg blir glad på dine vegne med familien du har, virker som dine folk som virkelig bryr seg om deg!

Men ja, jeg vil si meg enig med de andre i denne tråden. Jeg har selv klart å bare få det til sånn uten videre, ikke noe problem. Det får meg alltid til å tenke hæ, det her er jo så enkelt! Men har dessverre gått i samme fella flere ganger selv etter det. Plutselig er det lett, men så var det utrolig vanskelig igjen. Kjedsomheten av det edru liv kommer sakte tilbake etter å ha hatt helt lykkerus over å ha fått til noe så stort på så kort tid. Ting blir stabilt, monotont, man har kanskje det man trenger rundt seg, men det er vanskelig å glemme disse enorme peaksa vi har besøkt gjennom rusmidler. Og nå var det jaggu mei et helt år siden jeg tok rusmidler sist! Jeg er frisk jeg nå, skader vel ikke å prøve litt av og til? Eller kanskje man får en ekstra utfordrende tid i livet som med en gang minner deg på hvor lett det er å rømme når man er høy? Eller kanskje man også er overbevist om at man kan moderere bruket sitt nå som man har erfaring, slik at man kan ja, bruke det mer som hjelpemiddel? Skal ikke så mye til før man er ute å kjører igjen.

Spør du meg, så er avhengighet litt som å sykle. Du forstår det ikke til å begynne med, men sakte men sikkert så lærer du deg å sykle. Blir faktisk litt vanskelig å si når man lærte seg det, det bare skjedde plutselig. Og når du først kan det, så glemmer du det aldri! Som er super praktisk forresten. Men føler dessverre at det er slik med rus og avhengighet også. Når du først har lært deg å være avhengig, så er det ikke sånn at du bare glemmer det heller. Det har satt seg godt i hjernen din og det er fast bestemt på å bli. Av og til så er trangen til å ruse seg lav, men plutselig så kommer det. Det uimotståelig suget av å prøve litt til.

Jeg er selv skyldig i å gå rundt med hva jeg trodde var gode råd til andre når jeg var i en sånn periode sist. "Nei kompis, du skjønner det at det eneste du trenger å gjøre er å slutte! Så enkelt er det faktisk!" Mind over matter and all that.

Du sier litt det samme jeg tenker på. Problemet når man er avhengig er at man har ikke såå lyst til å slutte. Ja, det får problemer i hverdagen, ja man kan bli dårlig psykisk, men til syvende og sist så er rusen så digg at det blir vanskelig å ville slutte. Så fort du får den "a-ha!" opplevelsen med at du vil slutte, ja da skjer det fort. Men hva gjør man når denne åpenbaringen begynner å visne vekk igjen og man begynner å savne disse stoffene? Enten så faller du tilbake, eller så kjemper du alt du kan for å motstå impulsen. Det er en grunn til at mange sier at avhengighet er en livslang kamp. Leser stadig vekk om folk som har holdt seg edru i 4+ år som går rett tilbake til sine gamle veier på bare uker til måneder. Kanskje de mista jobben, kanskje kjæresten dumpa dem, kanskje de er mer ensome, osv. Regner med at du skjønner poenget mitt.

Jeg sitter på erfaringen, jeg har også snudd livet mitt tilbake flere ganger med langvarig bedring. Men som jeg skrev, plutselig er det gått 3 år og noe forferdelig skjer i livet ditt som lett kan dra deg inn igjen. Er vel dette som knekker de fleste som er avhengig til slutt. Når du har fått det til 2, 5, 10, kanskje 20 ganger om ikke mer tidligere men alltid falt tilbake så gjør jo det noe med psyken din. Begynner rett og slett å virke helt håpløst så ja, hvorfor ikke bare leve livet i rus hvis man gang på gang igjen blir lurt mot håpet bare for å bli så skuffet, lei seg, full av skam og tro at man ikke får til noe i det hele tatt? Etter så mange forsøk, og man enda ikke blir 100% bra, så er det veldig fort gjort å tenke at man er dømt til å gå å slite med det helvete til dagen man dør. Det ødelegger deg helt, mildt sagt.

Så ja, jeg kan si meg enig i at det er lett å slutte. Men jeg er absolutt uenig i at det er enkelt å holde seg der. Og for hver gang man prøver og feiler, så blir det bare vanskeligere og vanskeligere.

Ser nå at jeg skrev et ganske dystert innlegg som får ting til å virke håpløst ut, men det er jo faktisk mulig å komme seg ut av det her Fortsette å prøve, kanskje finne noe hobbier, treff med andre, osv for å fylle tomrommet litt. Det hjelper. Det går an å vinne det her, men kan ikke legge skjul på at det absolutt er en kamp. Ville bare få frem hvor vanskelig det vanligvis er for det siste man har lyst til å høre når man har kjempet mot slike problemer i alle år, så er det at en person kommer å sier "men det er jo bare å slutte?". Stakkars folk som har slitet og jobbet hardt i alle år, selv tilliten kunne ikke vært lavere, så kommer noen å sier det.

Uansett, jeg synes det er godt jobba at du har kommet deg på riktig spor! Fortsett sånn så er det lys i enden av tunnelen Er ikke meningene å henge deg ut på noe som helt hvis, skjønner at tankene dine er på rett plass. Kan bare være litt frustrerende å høre at det skal være så lett når det ikke nødvendigvis er slik for folk flest. Håper ikke posten min er altfor krass hehe. Heier absolutt på deg