Det er ikke snakk om å fastsette en sannhet skrevet i stein her, Vandringsmann. Igjen så er det de språklige distinksjonene og nyansene du må legge merke til, som Provo allerede har forsøkt å forklare. Når han nemlig skriver at "den komplette mangelen på bevis er i seg selv bevismateriale for at de ikke finnes", så er ikke dette ment som at proposisjonen/påstanden "de ikke finnes" er en sannhet uten noen som helst modifikasjoner. Det er kun ment som at det foreligger bevismateriale (som i betydning evidence fra engelsk, distinkt fra proof) for at de ikke finnes.

Det blir litt knotete på norsk dette her, men hvis du er klar over distinksjonen mellom de engelske ordene evidence og proof, så er det også klart at Provo sin betraktning er gyldig. For det er faktisk slik at en komplett mangel på bevis for at nøkkelen min ligger i høyre bukselomme er kraftig bevismateriale for at de faktisk ikke befinner seg der. Det samme gjelder alle andre proposisjoner eller påstander, og en komplett mangel på bevis for paranormale fenomener er følgelig bevismateriale for at de ikke eksisterer. Eller sagt litt annerledes; det tyder sterkt på at de ikke eksisterer.

Selvsagt benektes ikke andres erfaringer. Alle erfaringer er ekte, og å hevde noe annet er jo helt bak mål. Spørsmålet er hvorvidt det som erfares er en reell representasjon av virkeligheten. Det er her bommen settes ned for samtlige, for det er nemlig langt mer sannsynlig at paranormale opplevelser representerer en feilaktiv subjektiv modell av en hendelse, fremfor at universet har gjort et uhyre interessant og vitenskapelig grensesprengende unntak. At mennesker opplever mye rart er heller ikke noe nytt, og våre subjektive modeller av virkeligheten er uhyre sårbare for feiltolkninger.