Folk legger tydeligvis mye i ordet spiritualitet. Noen assosierer det med religion, mens andre (jeg) gjør ikke nødvendigvis det.
Det finnes en god del selverklærte ateister som nører opp under tanker og følelser som kan beskrives som spirituelle; ærefrykt, respekt og kjærligheten til noe «større».
Noe enkelte kanskje vil se på som en selvmotsigelse. Og det tenker jeg må være lov, så lenge det er et definisjonsspørsmål.
Jeg leste
en artikkel på temaet vitenskap og religion forleden, og følgende sitater resonerte med meg:
[…] while scientists with a religious faith were often critical of institutionalized religion, they typically had a spirituality that cohered with their identities as scientists.
Interestingly, 22% of the scientists who identified themselves as spiritual also described themselves as atheists.
Denne studien omfatter amerikanske vitenskapsfolk, men har ikke inntrykk av at det er veldig annerledes her i Norge.
For mange i vitenskapelige kretser, er det ikke bare snakk om arbeid, men en lidenskap, en livsstil. Noe som infiltrerer og er en del av hverdagen utenom kontortiden.
As one biologist, who described himself as a committed atheist, put it:
"That feeling you get by the seashore looking over the endless expanse of water. Or standing in the rain forest listening to the insects and the birds and their huge diversity and incomprehensibility. Or the feeling you get considering the age of all things in existence and how long it could go on.
Sort of awe at the totality of things. If that’s what spirituality is, then I get it."
Vekker muligens til livet en død tråd, men tenkte du kunne sette pris på den, TS!
Les gjerne resten av artikkelen også, den har en del interessante tall og synspunkter.
Forfatteren hevder blant annet at gruppen av "spirituelle ateister" nesten er eksklusivt å finne innenfor vitenskapen.
Vet ikke om jeg enig i dette, men det
er en god del av dem i min omgangskrets.